Vevik Skipsbyggeri Fartøyvern 13 - Hardanger og Voss Museum

Veviks Skipsbyggeri, Kvinnherad
I perioden 1992 og fram til år 2000 var jeg
ofte på Løfallstrand i Hardanger for å intervjue
fartøybyggerne Ingvald Vevik (1910–2005) og
hans bror Erling Vevik (f.1927). Løfallstrand ligger
4,5 kilometer fra Rosendal i Sunnhordland.
I Rosendal ble Gjøa bygd i 1872 av Knut J.
Skaala, og her holdt det velrenommerte verftet
Skaaluren skipsbyggeri til. Intervjuene med
Vevikene dreide seg som oftest om teknisk fartøybygging,
og i den forbindelse var det også
interessant å høre hvor Ingvald og Erling hadde
lært å bygge fartøy. Ingvald jobbet med tre,
mens Erling jobbet som smed og mekaniker
på fartøyene. Men hvorfor ble de fartøybyggere?
Var noen av deres forfedre fartøybyggere?
Hvor lærte de å bygge fartøy? Spørsmålene
er mange, og her er hva Ingvald og Erling har
fortalt, samt en del fra andre kilder.
Morten Hesthammer
Forfedrene
For å finne den første oppførte fartøybyggeren i slekta må
vi tilbake til Knut Olsen Hjortland (1813–1883). Han
var født og oppvokst på Hjortland i Kvinnherad, som
sønn av Ole Brynjelsen Hjortland og Kari Knutdsatter
Løning. I 1842 ble Knut Olsen far til en gutt som døptes
Knut, men han giftet seg aldri med barnemoren Ranveig
Sjursdatter fra Boland. Hun giftet seg først i 1863 med
Peder Helgesen Myre på Løfallstranda, mens Knut Olsen
allerede i 1847 flyttet til ”Leirdalsosen”, dvs. Lærdal,
hvor han giftet seg. Han bygde et relativt stort hus på
Lærdalsøyri, som fortsatt står i tilnærmet original stand.
I sitt ekteskap får Knut ytterligere seks barn, men ingen
av disse blir boende i Lærdal, og det er usikkert om noen
følger i sin fars fotspor. Knut står oppført i folketellingene
og i kirkebøkene som jægtebygger både da han bodde på
Hjortland i 1842 og i hele perioden etter at han flyttet til
Lærdal. Det ble bygd en del båter i Lærdal, men Knut er
den eneste i bygda som står oppført som ”jægtebygger”.
J.C. Dahl har laget en tegning fra midten av 1800-tallet
hvor det står en jekt på land ved sjøkanten i Lærdalsøyri.
Det er ikke utenkelig at det er en av Knut sine kreasjoner.
Hans sønn Knut i Hardanger (f. 1842) lærte seg sin
fars yrke, og står oppført i folketellingen fra år 1900 som
jordbruker og verftstømmermann. Han har da flyttet
med sin mor til sørsiden av Hardangerfjorden, hvor han
i 1869 giftet seg med Kari Olsdatter Vevig på nabogården
til Myre hvor hans mor nå bodde. Flere av mennene
på Vevig var verftstømmermenn og båtbyggere, så Knut
havnet i et område hvor nevenyttige arbeidsfolk kunne
få seg jobb. Knut Knutsen Vevig som han nå kaller seg
bygde aldri fartøy ved eget verft, og det er usikkert ved
hvilke verft han jobbet, men Erling mener det må ha vært
hos Skaaluren i Rosendal.
Knut Knutsen Vevik fikk fire sønner, som alle står oppført
som verftstømmermenn i folketellingen i år 1900.
Det var Ola K. (1869–1940), Knut (1873–?), Ole K.
(1881–?) og Jon (1884–1964).
Ola K. Vevik, som ble kalt for store Ola’n, gikk for å
være en dyktig fartøybygger. Etter først å ha bygd fartøy
på hjemplassen flyttet han til Bøfjorden i Hyllestad i
Sogn for en periode. Hit hadde han med seg sine brødre
Ole, kalt for vetle Ola’n, og den yngste av brødrene, Jon.
I tillegg var andre Hardinger engasjert i perioder. Lars K.
Skåla (Samslåtten) var i Bøfjorden, og her lærte Andreas
T. Svoldal og Andreas Varanes yrket. Samslåtten var allerede
en kjent fartøybygger, mens de to Andreasene var
nye i faget. Begge kom seinere til å bygge fartøy på sine
hjemsteder noen få kilometer fra Løfallstrand. Svoldal
bygde bl.a. D/S Thorolf og Berlevaag.
På gården Vetlebøen i Bøfjorden blei de tre brødrene
Vevik hyrt inn for å bygge fartøy. Ola som var eldst
ledet båtbyggerlaget, som også besto av de to sønnene
på gården Tveit, Hermund og Sivert Ivarsen Tveit. Her
bygde de tre brødrene Vevik flere jakter, og reiste i tillegg
rundt som ”konsulenter” og var arbeidsfolk der andre
bygde jakter. Hardingene fant seg godt til rette med det
slitsomme livet på Tveit, noe de også var vant med fra
Løfallstrand. De blei også godt likt av folkene på Tveit,
ja så godt at to av brødrene giftet seg med hver sin søster
av Hermund og Sivert. I 1907 ble Kristine gift med Ole,
og i 1908 var det Eli og Jon sin tur. Ola Vevik stod som
byggmester for flere jakter, og en av de flotteste som ble
bygd på Tveit het Evina. Den ble bygd i 1903 og var en
av de største sognejaktene med sine 64 fot i lengde. Evina
Vevik skipsbyggeri før1978. Alle bilder utlånt av Erling Vevik
51
Fartøyvern nr 13

52
gikk for å være en god seiler, og var kravellbygd og sterk.
Den seilte langs hele vår langstrakte kyst.
Ole fortsatte som fartøybygger, uten at vi har klart å
dokumentere om han startet for seg sjøl, bygde sammen
med den eldste bror sin Ola, eller var arbeidsmann hos
andre på Løfallstrand. Klart er det at Jon i 1908, i en
alder av 24 år reiste til Svanøy og bygde fartøyer ved Bru
skipsbyggeri, som Svanø-gården eide. Han hadde da arbeidet
på Dikkedokken i en periode hvor de bygde stålfartøy.
Han husket med gru resten av livet hvordan de
med hammer og meisel laget spunning på stålkjølene ved
Dikkedokken.
På Svanøy hadde Jon en gang tre nybygg gående samtidig,
og det var 13 - 14 mann ansatt. Flere av disse var
folk som Jon kjente fra Hardanger, men også svigerfamilien
til Jon ble med til Svanøy, og Hermund og Sivert var
med å bygge fartøy. Mye tyder på at en del av fartøyene
lå mellom 40 og 50 fot, mens den største var på over 70
fot. Et par av fartøyene ble bygd for den foretaksomme
Andreas Gjertsen på Salbu i Hyllestad kommune i Sogn
og Fjordane. Han hadde båtar som gjekk i fraktfart langs
heile kysten, og vi vet sikkert av det var Jon Vevik på
Svanøya som bygde Aslaug og Anna 1 i tidsrommet
1914–1918. I 1915 kjøpte Jon Vevik en bandsag til verftet.
For å drive denne kjøpte han også inn en 6 HK Grei,
som siden ble erstattet med en 30 HK Gideon. Strøm
fantes ellers ikke på verftet. Båtene som skulle på land
måtte derfor ”gåes opp” med et gangspill.
Jon holdt det gående på Svanøy til 1921, da han flyttet
til Værholmen ved Lavik i Sogn. Her bygde han fartøy
i 8 år. Jon ønsket å få kjøpt egen grunn hvor han
kunne drive sin virksomhet, men det lot seg ikke gjøre på
Svanøy og på Værholmen var det verken veiforbindelse
eller strøm. Det gjorde driften tungvint. Da Jon reiste fra
Svanøy fortsatte hans svoger Hermund med eget båtbyggeri
der, og i dag drives Svanøy båtbyggeri av Tor Tveit
Han skulle ha blitt i Lavik, sa Ingvald og Erling. Der var
det nemlig en god havn og det var naturskjønt, men da
det ikke var strøm eller telefon der kunne det være en
tungvint plass å bo på mange måter. Få år etter at han
flyttet kom det dog. Det er nok vårt livs største tabbe sier
Erling. Det må ha gjort et dypt inntrykk på de to brødrene,
som fortsatt snakker om Lavik som det perfekte sted
for fartøybygging 68 år etter at familien flyttet derifra.
En av grunnene er at det antagelig er få plasser hvor det
er dårligere vilkår for å bygge fartøy enn på Løfallstrand.
Det er værhardt hele veien bortetter stranda, og furuskog
finnes ikke på Løfall. ”Det skulle aldri ha vært bygd båter
her”, sier Erling, ”det er nesten helt utrolig at de kunne
finne på det”.
Fra Sogn til Løfallstrand
I 1929 kom Jon Vevik med familien til Løfallstranda, og
startet et båtbyggeri sammen med sin bror Ole, ”vetle
Ola’n”. Ole hadde i en periode bygd fartøy på Klypestø i
Vevikfjæra. Jon hadde med seg utstyr da han kom hjem
igjen, laget modellene og hadde kundekontakten i tillegg
til at han ledet arbeidet i fjæra. Det ble noen harde år
å leve av fartøybygging på Løfallstrand på tredvetallet.
Til å begynne med var det mest reparasjoner det gikk på
Jon Vevik (1884–1964)
for Vevikene. Det var mange andre fartøybyggere langs
stranda, så en måtte kjempe for å komme inn på markedet.
Det var ingen feit forretning å drive verft. Enkelte ganger
kunne det være problemer for eierne å ta ut full lønn
til seg sjøl. Da var det godt at det var både far og sønn til
å dele på de tapte inntektene. I perioder hadde de heller
ikke oppdrag, og i slike trange tider jobbet både Jon og
Ingvald hos Skaaluren i Rosendal. Da gikk man fram og
tilbake på jobb, og midt på dagen kom ungene hjemmefra
med middagsmat i spann til far og bror.
På tross av de dårlige naturgitte forutsetningene ble
Løfallstrand, fra Neslia til Hellesøy, et av stedene i Norge
med størst konsentrasjon av fartøybyggerier. Tømmeret
ble hentet fra Enes, Hatlestranda, Varaldsøy og andre
plasser i distriktet. Hva kan grunnen være til at det ble
så mange som bygde her undres jeg. ”Vel” sier Erling,
”sannelig om jeg vet. Gårdene her er små og ga vel liten
avkastning. Enkelte mannfolk hadde sannsynligvis jobbet
for Jøra-Knut’en og for Skaaluren og sett at det skulle
ikke så mye til for å sette i gang med å bygge et fartøy.
En liten stripe strandlinje, en øks, en sag og et par haker,
så hadde man nesten det som skulle til. Så fikk man med
noen naboer og satte i gang. Man skal huske på at man
overlevde fra hånd til munn. Folk var stort sett fattige.”
Erling tror at det var gården som reddet familien igjennom
de hardeste åra. Den var det stort sett ungene og
konene som holdt gående, mens mennene bygde fartøy.
Familien hadde tre kyr og noen sauer, så de fikk solgt litt
smør og kjøtt.
På grunn av beliggenheten ved den åpne fjæra ble det en
del søvnløse netter opp gjennom tidene fortalte Ingvald.
Fartøyvern nr 13

Her er noen av halvmodellene som Vevikene brukte for å bygge
fartøy.
Det hendte at sjøen gikk så stor når været sto på at det var
fare for at fartøy ble slått av bedding og slisker.
Av og til reiste Vevikene til Sogn og bygde fartøy for folk
der. Det ble stort sett bygd for gårder som hadde egen
skog. I 1937 reiste sønnen til Ola, Olaf til Arnafjord, og
var byggmester for Arnafjord. Rederen var handelsmann
Markus Nese. Olaf var da allerede flyttet fra Løfallstrand
og bodde i Fjærland. Her dreiv han eget båtbyggeri med
5 ansatte fram til midt på 1950-tallet. Etter den tid jobbet
han som hustømrer i bygda.
En del av inventaret på Arnafjord var kjøpt frå et skipshoggeri
i Stavanger. På dekk sto det et flott skylight med
avrunda topp, glas og benker. Dette kom etter sigende
fra et hurtigruteskip. Det samme gjelder trolig de sandblåste
vinduene i ruffen, vaskestolen, toalettet og en del
inventar i mahogni. Toalettet er ellers litt kuriøst, med
innlagt spyling av kjølevatn frå maskinen. Da fartøyet
var ferdig ble det slept til Wichmann motorfabrikk på
Bømlo. Der ble det satt inn en tosylindra ”Rubb” på 50
hk. Denne motoren er fortsatt i brukbar stand, og står i
fartøyet som for tiden er til istandsetting ved Hardanger
fartøyvernsenter.
I 1939 var det Ingvald, sønn av Jon sin tur til å reise til
Arnafjord. Fraktefartøyet Arnafjord II ble bygd for samme
reder. Dette siste fartøyet heter i dag Ulvikfjord, og
enkelte detaljer i skipperlugaren viser at deler fra skipsopphoggeriet
ble brukt også på dette fartøyet. Den dagen
krigen brøt ut i Norge var Ingvald ferdig i Arnafjord, og
returnerte til Løfallstrand. Også dette fartøyet ble slept til
Wickmann motorfabrikk for å få satt inn en motor.
Under og etter krigen bedret tidene seg, men i 1943
skilte Ole og Jon lag. Det var året etter at de hadde bygd
det største fartøyet de kom til å bygge i sin karriere. Det
var snurperen Svindland på 100 fot. Den påfølgende vinteren
kunne Vevik ha fått bestillinger på tre tilsvarende
fartøy, men hadde ikke mulighet da det var mangel på
folk. Det var alltid kamp om å få folk til verftene omkring
Rosendal og Løfallstrand. Den faste stammen på
verftet besto av familien. Verken Ingvald eller Erling
tror de ville ha satset på båtbyggerfaget hvis de kunne ha
valgt, men de opplevde aldri at de hadde noe valg. Når
far hadde sagt at det var sånn, så var det sånn. Det var
heller ikke så mange andre muligheter på Løfall. Ingvald
begynte å jobbe på verftet i 1927. Erling som var mange
år yngre enn Ingvald begynte å jobbe ved verftet omkring
1943, 15–16 år gammel.
Smed og mekaniker
Jon hadde både kunnskap og interesse for smiing og mekanisk
arbeid, men det var sønnen Erling som skulle ta
over dette arbeidet. Det var ikke så mye som skulle til for
å lage en smie. Lenge hadde man en belg man måtte pumpe
opp med håndemakt. Smibelgen besto av overbelgen,
som var stor, og underbelgen, som var mindre og blåste
opp overbelgen. Disse var laget sammen, og ideen var at
med den lille belgen pumpet man luft opp i overbelgen.
Overbelgen var to 1’’ treplater med skinn imellom, som
et trekkspill. Når skinnet var helt utstrekt kunne belgen
være ca 20 cm høy. Belgen var montert oppunder taket
og lå flatt. Det øverste lokket på overbelgen skulle være så
tungt at det automatisk presset luft ut i avlen i en jevn fin
strøm. Overbelgen kunne man ikke stenge av, den blåste
til den var helt tom, og lokkene lå sammen. Ville man ha
mer futt kunne man legge noe tungt oppå lokket.
”Når en la på ny kol på smia måtte belgen stå full av
luft. Hvis overbelgen var tom ville noe kolgas sive inn i
belgen, og når man så skulle blåse igjen, ja så small det så
heilt utrulig. Skinnet på belgen bare blafra og taksteinen
forsvann. Første gangen det hende meg da skjønte eg
ikkje ka som var hendt. Jeg bare holdt meg for hove og
løp ut”, sa Erling og lo godt..
Tidlig på femtitallet kjøpte Jon inn en del smiutstyr fra
U-båt bunkeren på Laksevåg. Da fikk man elektrisk vifte,
og to avela, som sto omkring 1 meter fra hverandre. Den
ene avelen hadde mindre futt enn den andre, og ble brukt
til å varme bolter som skulle galvaniseres, samt til å varme
opp bekgryta.
Rett etter krigen var det satt opp ekstraordinære sveisekurs
for uteseilerne fra krigen. Kursene strakk seg over
3 måneder med konsentrert sveising, og ble holdt ved
Statens Yrkesskole i Saudasjøen. Det var far Jon som så en
mulighet ved sveising, så yngstesønnen Erling ble sendt
på kurs. I 1949 jobbet Erling i en liten periode ved A/S
Stord hvor han var med å sveise på Midthordaland I en
krok på verftet sto et defekt sveiseapparat, som han fikk
53
Fartøyvern nr 13

Erling Vevik i gang med å høvle en mast
Ingvald er i gang med deres siste nybygg for kunde, Fyksesund.
54
kjøpt. Etter utført førstegangstjeneste kom Erling tilbake
til Løfallstrand, og nå ble sveiseapparatet fikset, og brenneapparat
kjøpt inn. Nå var han som en liten trollmann
på Løfall, som kunne sveise og fikse på en måte ingen
andre i nabolaget kunne. ”Eg var jo ikke ekspert, på langt
nær, men i og med at det ikke var noen andre i nærheten
som kunne det bedre, så blei du betrakta som den typen,
veit du”, sa Erling og lo godt. Erling tok mye oppdrag for
andre båtbyggerier. Tanker, casinger og lukekarmer ble
ofte laget til andre fartøybyggere i distriktet.
Ingvald og Erling overtar
Jon dreiv verftet fram til 1960 da sønnene Ingvald og
Erling tok over. Jon hadde vært en hardt arbeidende mester
som alltid var tidlig ute med å skaffe seg nytt og bedre
utstyr. I forhold til de andre verftene i området var
de godt utrustet med båndsag i 1915, sveiseutstyr rundt
1950, og ikke å forglemme kjettingtaljen som ble lånt ut
til alle naboene når det var behov for den.
Etter at Ingvald og Erling tok over var de 7–8 mann på
det meste. I perioder var de like mange som jobbet med
stålarbeid, som det var på trearbeid. Etter 1955 ble det
ikke bygd båter av noe størrelse, da rederne ville ha stålfartøy.
Det ble bygd noen sjarker og mindre båter på 35–
40 fot i disse siste åra. Trefartøy ble det nesten ikke bygd
flere av etter at stålet hadde gjort sitt innpass. Noen verft
gikk over til stål, men de fleste forsvant. Erling hadde en
del stålerfaring, så verftet lå slettes ikke så dårlig an hvis
en skulle hive seg inn på det nye markedet. Vestlandske
Fartøybyggarlag lå i kulissene, og påvirket for at verftet
skulle legge om til å bygge stålfartøy. Oppdragene sto i
kø, så her var en gyllen sjanse. Ingvald og Erling vurderte
situasjonen og fant ut at skulle de inn på karusellen, så var
det å gå på lånemarkedet og investere en masse. Samtidig
hadde de som sagt en dårlig vervaplass. ”Eg husker hva
du sa ein gong”, sa Ingvald henvendt til Erling. ”Skal eg
skylde så møkje så vil eg ikkje få sove ei natt. Eg veit
ikkje”, fortsetter Ingvald, ”men eg tror godt eg kunne
vært gapen nok til å ha gått med på å låne”. Istedetfor
fortsatte verftet som før. ”Det har eg ikkje angret på ein
einaste dag”, sa Erling. Erling ville gjerne oppleve andre
ting enn Løfallstrand og reiste til sjøs i en periode.
Utrustningsformann hos Skaaluren var han i et par, tre
år, før han igjen slo seg ned på verftet. Han jobbet svært
lite med tre, og var heller ikke så interessert i det. Det var
stålarbeid han hadde spesialisert seg på.
Båtbyggeriet brenner ned
I 1962 bygde Ingvald og Erling en ny trehall som kunne
romme fartøy på opp til 85 fot. Utstyret ble stadig bedre,
men oppdragene på trefartøy ble færre. Erling lengtet ut
i verden, og seilte i perioden 1970 – 1980 til sjøs på cruisebåter.
Ingvalds sønn John jobbet da i perioder sammen
med sin far ved båtbyggeriet. Den siste båten som ble levert
til en kunde var Fyksesund i 1978. Fyksesund hører
fortsatt hjemme i Porsmyr i Fyksesundet hvor den har
gått i rute siden 1978. Ingvald var i gang med å innrede
et styrehus som var nybygd i 1978 da hallen brant ned ei
vintersnatt. Hallen var sterkt underassurert, og en tilsvarende
hall ble aldri satt opp igjen.
Da Erling kom hjem fra sjøen i 1980 så det mørkt
ut for videre drift ved Vevik Skipsbyggeri, eller Vevik
Båtbyggeri som de selv sa. Hallen var brent ned, verktøyet
borte eller ødelagt i brannen, og Ingvald var blitt pensjonist.
Allikevel var det ingen tid til å henge med nebbet.
Ingvald og John slo seg sammen, men ville ikke jobbe
med trefartøy. Begge var mekanisk interesserte, og tilbød
sine tjenester som skipsrørleggere, fortrinnsvis innenfor
høytrykk hydraulikk. Slik ble de hyrt inn til andre skipsverft
og reiste fra sted til sted. En ny arbeidshall ble bygd i
fjæra i 1982 - 83, denne gangen som en stålkonstruksjon.
Meningen var at Vevik Skipsbyggeri skulle reparere og
bygge aluminiumsbåter og små stålbåter dersom det ble
slakke tider innenfor rørleggingen. Så slakt ble det aldri.
Vevik båtbyggeri holdt det således gående til Erling fikk
hjerteinfarkt i 1991, og ble pensjonert. Etter den tid ble
John ansatt ved et annet skipsverft.
Erling, som hadde begynt å lage sin egen lystbåt, i tre,
i 1975 ferdigstilte Prinsen i løpet av 1994. Denne er således
det aller siste nybygget som ble sjøsatt på Pileneset
på Løfallstranda.
Tiden for fartøybygging er over, og på Løfallstrand er
det nå stille, med unntak av bilene som farer forbi for å
rekke ferja. Ferja legger til noen hundre meter unna det
som var Vevik båtbyggeri, og ender i Gjermundshamn,
bare 3 kilometer unna der Knut Olsen Hjortland vokste
opp. Han bygde gjerne ”jægter” noen få hundre
meter unna der ferja legger til, men i dag har vi bare
Fartøyvern nr 13

minnene tilbake fra byggeriene på hver sin side av fjorden.
Fartøy bygd ved Veviks Skipsbyggeri,
Løfallstrand
Ved Veviks Skipsbyggeri på Løfallstrand ble det bygd
35 trefartøy mellom 30 og 100 fot. Til sammen bygde
Vevikene 77 trefartøy over 30 fot på Svanøy i Sogn og på
Løfallstrand. I tillegg til dette ble det bygd omkring 20
båter mellom 20 og 30 fot.
Ombygginger og reparasjoner ble gjort i stor utstrekning.
Trulig mellom 70 og 100 stk. Ingvald og Erling har
etter hukommelsen laget en liste med fartøy som familien
har vært med til å bygge. Et problem er når fartøyet ikke
har fått navn før det forlater byggeplassen. Da er det vanskelig
å følge sporene.
Svindland på 100 fot er det største fartøyet Vevik bygde
Kilder:
Ingvald Vevik, Løfallstrand
Erling Vevik, Løfallstrand
Svanhild Vik, Os
Kåre Hovland, kulturvernkonsulent i Lærdal kommune
Håkon Haukøy, Leirvik i Sogn, artikkel om Vetlebøen i 2003
Kirkebøker
Folketellinger
Ættesoge for Kvinnherad
Fiskefartøy i Austevoll
Erling seiler forbi Fyksesund som de bygde i 1978.
55
Fartøynavn Type Lengde Byggeår Navn på reder, hjemsted
Bygd på Svanøy:
Helga Motorskøyte 40 fot 1912 Vilhelm H.Holstad, Stølen Korssund
Fremad Slupp 45 m.fot 1914 L.Yndestad Stangfjord
Nordlys Motorslupp 48 fot 1915 A. og Bernt Nordstrand Bulandet
Aslaug ?? ?? 1914-18 Andreas Gjertsen på Salbu
Anna I ?? ?? 1914-18 Andreas Gjertsen på Salbu
Bygd på Løfallstrand:
Vesle Øyvind kutter 70 fot 1931 Øyvind Bekken, Lavik i Sogn
?? lystbåt 32 fot 1932 Torvund, Lavik i Sogn
?? ?? ?? ?? Koppervik
?? ?? ?? ?? Olav Tjøsvold
?? ?? ?? ?? A/S Vico, Haugesund
?? ?? ?? ?? A/S Vico, Haugesund
Sæta I kutter 70 fot 1935 Petter Sævik, Remøylandet
Osterøy skøyte 52 fot 1937 Kaldestad, Osterøy
Havegg krysser (Nr1) ?? ?? Einar Andreassen, Karmøy
Sofie krysserskøyte 55 fot 1939 Halfdan Johansen, Tromsø
Arnafjord krysser 64 fot 1939 Markus Nese, Vik i Sogn
Mostraum krysserskøyte 50 fot u/krigen Nøttveit
?? lystbåt 30 fot 1943 Nils Eriksen, Askøy
Svindland krysser 100 fot 1942 A.P. Svindland, Varaldsøy
??? krysserskøyte 48 fot 1944 ??, Røyksund
??? krysserskøyte 48 fot ?? Sokendal
Klaris krysser 56 fot 1945 Breisnes, Norevika i Sogn
Skare motorkutter ?? 1947 Br. Tomassen, Utsira
Toregut krysser 60 fot 1948 Tomas Misje, Øygarden
Kari krysserskøyte 48 fot 1951 Håvardsholm, v/Stavanger
Viggo krysserskøyte 48 fot ?? Johs. Torsvik, Øygarden
Laila krysserskøyte 48 fot ??? ??
Emly krysser 62 fot 1953 Paul Vik
Hilding motorkutter 1955 Gunnar Tysse, Tyssebotn
Volla krysserskøyte ?? ?? Arne Vold
So Long havseiler 38 fot 1960 Egil Rud, Drammen
?? ?? ?? ?? Larsen
Silden krysser 38 fot 1968 Jon Røssland
?? krysser 34 fot 1975 Birger Einar Hansen
Bjørg Evy krysser 36 fot 1978 Birger Einar Hansen
Fyksesund krysser 38 fot 1978 Olav Botnen
Prinsen lystbåt 35 fot 1994 Erling Vevik
Fartøyvern nr 13