Trenagler Fartøyvern 9 - Hardanger og Voss Museum

More documents

Recommendations

Info

opp til like under vannlinjen, og disse naglene ble innkjøpt ferdige fra skipshandlere i Hamburg og Flensburg. Sannsynligvis kunne han spare noe på å kjøpe naglene utenfra. Nok en kilde er skipsbyggmester Aage Rohde (1890 – 1973), som hadde sin læretid ved I. Koefoeds verft i Fakse Ladeplads og hos N. P. Petersen på Thurø i perioden 1907 til 1912. I et upublisert tillegg til Rohdes lille bok ”Blandt spaaner og træskibe” fra 1970, har han med tekst og skisser forklart hvordan Koefoed brukte dreiete nagler, mens man hos Petersen laget dem med sponkniv. Han har til og med laget en skisse av en ”naglesnittebenk”. Dominerende festemiddel I et forsøk på å begrense de voldsomme økonomiske tapene som var forbundet med tidens mange seilskipsforlis, begynte internasjonalt orienterte skipsassurandører allerede i det 18. århundre (det britiske Lloyds ble etablert allerede i 1760) å stille krav til skipenes tekniske tilstand. Etter hvert ble det utarbeidet felles internasjonale klasseregler, som så ble videreutviklet til egentlige byggeregler. Først ute var visstnok Bureau Veritas, senere fulgte britiske Lloyds tropp med egne byggeforskrifter. I Norge ble Det norske Veritas opprettet i 1864 og fremla etter kort tid sine egne byggeregler. Mens de utenlandske klasseselskapene stort sett befattet seg med eik, hadde de norske reglene tabeller for bygging både i eik og furu. På fartøy opp til ca. 50 tonn, ble trenagler tradisjonelt vurdert som like sterke som spiker. Klasseselskabenes byggeregler hadde dimensjoneringstabeller for skip fra ca. 40 tonn og oppover. Disse stilte krav til trenaglenes kvalitet, dimensjoner, antall og plassering. I Det norske Veritas’ klassifiseringsregler fra 1866 ble termene ”Forboltning og Nagling” brukt som et felles begrep i karaktersettelsen, hvilket understreker naglenes omdømme. En utflukt til strandingsmuseet i Thorsminde på Jyllands vestkyst understreker trenaglens plass. Utenfor museet ligger store mengder vrakgods som i årenes løp er fisket opp av havet utenfor den jyske vestkysten. I mange tilfeller har museet klart å identifisere skipsvrakene, og i like mange tilfeller er det snakk om store seilskip. Det sitter trenagler i nesten alle de utstilte vrakrestene. En interessant observasjon er at naglene stort sett har en diameter på omkring en tomme, uansett skipenes størrelse. Byggekontrakter, anvisninger, erindringer og konkrete funn vitner To varianter av snittebenk. Pussig nok kommer de fra samme lokalområde, nemlig rundt Svendborg på Fyn. Benken på bildet er fra J. Ring Andersens treskibsværft i Svendborg. Nagleemnet settes fast mellom et fast ”land” og et bevegelig, fotbetjent åk. Benken var i bruk frem til siste krig og ble brukt til fremstilling av 8-kantede nagler. (Foto: forf.) På benken på tegningen under blir nagleemnene holdt fast mellom et fast land og en spindel, begge med stålspisser, slik at emnet kan dreies. Benken ble brukt på verftet til N. P. Petersen på Thurø ved Svendborg. Tegneren, nå avdøde skipsbyggmester Aage Rohde, forteller at det ble fremstilt 16-kantede nagler i benken. om at det ble brukt trenagler på verftene over alt i Skandinavia, følgelig også i Danmark. Noen hurtige eksempler kan nevnes: Skipsbyggeren J. W. Riis i Ålborg satte i 1852 eikenagler i en liten jakt, De syv Sødskende, i dag jakt Jensine, Danmarks eldste seilende fartøy. ”Mester” Eggert Bentzon i Nykøbing Falster satte i 1865 akasienagler i mesterverket, kappseilaskutteren Caroline. Skipsbyggmester H. V. Buhl i Frederikshavn satte i 1874 eikenagler i den skonnertriggete kvasen (brønnbåten) Isefjord, for tiden Danmarks eldste skonnert. 31 FARTØYVERN NR 9
32 Til venstre: Blindnaglen har en kile i enden som presser naglen ut når den blir slått i bunn. Naglen kommer aldri ut igjen. (Foto: forf.) Til høyre: Et utvalg trenagler viser stor variasjon i utførelse og dimensjon. Naglene nr. 1, 2 og 3 er fra Ring Andersen i Svendborg. 1 og 2 er dreide og var i overskudd fra et nybygg i 1954, nr. 3 er 8-kantet. Alle er av eik. Nr. 4 er en liten einernagle med hode og årette, funnet i et klinkbygget, trolig noskbygget båtvrak fra Nordjylland. Nr. 5 er en 8-kantet eikenagle fra jakten Jensine, bygget i Ålborg i 1852. Nr. 6 er en nagle av alm fra en bunnplanke i ketchen Bessie Ellen, bygget i Plymouth i 1907. Man kan se at den er krysslått på utsiden, i stedet for dutle. Nr. 7 er en kopi av en einernagle (her er den av eik) fra et svenskbygget, klinkbygget fiskefartøy på 12 m, byggeår ukjent. Nr. 8 er en 8-kantet eikenagle fra skonnerten Martha, bygget i Vejle i 1900. Nr. 9 og 10 er runde akasienagler fra Krydsjagt No. 7, bygget i Odense i 1890. Begge har spor etter dreiejern. (Foto: forf.) N. F. Hansen i Odense satte i 1890 eikenagler i tollkryssjakt No. VII, senere Thyra, som i august er blitt hentet hjem fra Tyrkia etter 30 års utlendighet. Skipsbyggmester Lindtner i Vejle satte i 1900 eikenagler i skonnerten Helge, nå Martha. Skipsbyggmester Møller i Faaborg satte i 1915 eiketresnagler i Motorfyrskib No. II. I 1951 satte J. Ring Andersen i Svendborg trenagler i skoleskipet Lilla Dan. Og så sent som i 1954 satte samme verft eiketresnagler i bilfergen Jacob Hardeshøj, som for øvrig også ble verftets siste nybygg i tre. Kanskje er dette siste gang denne tradisjonelle festemetoden er blitt brukt på et dansk nybygg i tre. Tidspunktet faller naturlig sammen med den tiden da de siste større fraktefartøyene i tre ble bygget ved danske verft. Vi kan derfor med nokså stor sikkerhet fastslå at det ble brukt trenagler, dog sporadisk, helt til det siste. Og etterkommeren var ikke skipsspikeren, men sveisepinnen. FARTØYVERN NR 9 Bortsett fra enkelte spesialoppgaver hvor kunden spesifikt har krevet trenagler, f.eks. to norske skøyter, som ble hovedreparert ved Hobro Værft i 1980-årene, og den engelske fraktskonnerten Bessie Ellen, som fikk noen nye trenagler av alm i bunnen hos Ring Andersen i Svendborg for få år siden, er det å se en skipstømrer i dag slå en trenagle inn i en hudplanke likeså utenkelig som at bensinprisen synker til to kroner literen. Vi skal til fartøyvernsenteret i Norheimsund, til enkelte mindre verft i Sverige, eller mye lengre vekk, f.eks. til England, USA, Sør-Amerika eller sørøst-Asia for å oppleve den slags. Og likevel: For halvannet år siden kunne man i Danmark for en stakket stund nøye seg med en tur til Rudkøbing på Langeland, hvor skipsbyggeren Bent Hartvig og en flokk skipstømrere hadde spikket tre tusen nagler for å gi den før omtalte jakten Jensine ny hud. I dag knapt to år senere, er dette blitt historie, opplevelse, erfaring og ny kompetanse for båtbyggeriet. Jensine er den direkte foranledning til denne artikkelen. For vil skal tilbake til restaureringen av skonnerten Mira, en annen dansk fugl Fønix, for å finne maken til allmenn hoderysten over danske fartøyvernmyndigheters evne til å avbrenne gode danske riksdalere på antikvarianismens skrøpelige alter. Dette lille skriftstykket forklarer noen av de vanskelige beslutningerne som må tas når gamle fartøyer skal få nytt liv. Er trenaglen en spiker? Når vi nå gjennom dette nærbildet av fragmenter i skandinavisk skipsbyggingshistorie har dannet oss et bilde av bruken av nagler, skal vi se nærmere på den tekniske siden og praktiske bruken av dem. Man kan lett få den oppfatning at en trenagle har samme funksjon som en spiker. Dette er både riktig og galt. I prinsippet utfører trenaglen og spikeren den samme oppgaven – å holde fast et stykke tre mot et annet. Men like ofte holder trenaglen sammen på flere stykker tre. Den kan derfor be-
Page 1: Om trenagler i dansk skipsbygging 3
Page 5 and 6: 34 Høye kostnader gjør det i dag
Page 7 and 8: 36 i et trefartøy som lydpinnen er

Trenagler Fartøyvern 9 - Hardanger og Voss Museum

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?