Gabriel Scott: De Vergeløse - Bokselskap.no

nav som det er på et vognhjul og som armer og ben hang fast i. Og det var ikke
noe ordentlig hode på ham heller, bare en liten knapp eller knott med noen hull
til å ånde og ta næring igjennem. Men han hadde noen brune, hengivne øine, så
Albert kom til å tenke på en hund. Han fikk lyst til å prate med ham, han gikk der
og så så god ut og lyste op for et vennlig ord – bisken, tenkte Albert for sig selv.
– Åssen har du det, kunde han si.
Jo, Olegutten hadde det godt.
– Du lengter ikke tilbake igjen?
Olegutten rystet på hodet, nei, han gjorde ikke det heller.
Albert vilde ha en samtale i gang, det var bare så vondt å få til. Oleguttens
område var så begrenset, han hadde ingen synderlige evner og visste ikke stort
om verden han levde i og kunde ikke følge videre med. Han var en sinke og blev
en sinke, han hadde bare den ferdigheten sin og var fornøid, når de vilde se på
ham litt. Det kunde være så pussig somme tider: når de andre snakket om sitt og
drøftet sine egne forhold, kunde han sitte og stirre på dem med de brune
hundeøinene sine og anstrenge sig for å følge med. Han vilde så gjerne forstå og
være akkurat som de andre og kunne ta del i sakene deres og bli tatt hensyn til,
han også. Men så var det så mange rare ord, at fatteevnen hans kom til kort, så
satt han der og så trofast ut og kom til å kjenne sig helt til overs. Uff, så blev det
så leit, syntes han – – og der stod han med ett på hendene og gikk frem og tilbake
for dem og kysset gulvet og sprellet med benene og skulde påkalle
opmerksomheten. Se her – han var ikke iddiot heller – kunde noen av dem gjøre
slik? Så måtte de slippe sitt eget så lenge og ta på og rose ham litt og si at maken
og mere slikt og gjøre sig så forundret de kunde. Og hver gang blev Olegutten så
blid og solte sig i beundringen deres og hadde sin lille glede med det. Han
forlangte ikke mere av livet, han var mere enn fornøid når han fikk vise kunstene
sine og spil le sin lille rolle iblandt dem. Så blev det ikke så vanskelig for ham, så
kunde han allikevel holde det ut.
Det så ut som det skulde bli tidlig vår, det dryppet fra takene i middagssolen
og sneen begynte å bråne i bakkene. Dina gikk rundt og kastet sneball og vimset
ut og inn på gården og var gjerne i farvannet når guttene holdt på med arbeidet
sitt. De var ikke ferdig med veden, somme stod på tunet og skar, andre hentet
forsyning oppi skogen og trakk den til gårds på en flat kjelke. Hun hadde prøvet
converted by Web2PDFConvert.com