Gabriel Scott: De Vergeløse - Bokselskap.no

Så kunde det knise så smått bort i sengen, mens smaskingen og tyggingen
fortsatte. Det var om å drøie på lekkerbisknen og få den til å vare så lenge som
mulig.
Petter var så blid en kveld, og da de skulde til å klæ av sig, kunde han ikke
holde sig lenger:
– Guttær, jeg veit om et hønsereir.
– Ja, er det noe rart da, tosken!
– Nei, men hu ligger på fjorten egg!
– Hæ-æ-æ, sa det ved siden av Albert, det åpnet sig strålende muligheter.
– Og så veit dem ikke hvor hu ligger, hu har gjemt sig så lurt, skal jeg si.
– Hvor ligger hu henne da?
De spurte i munnen på hverandre.
Men Petter vilde ikke ut med sproget, han knep øinene sammen i stedet, så
det knapt blev en sprekk igjen:
– Dersom jeg visste at hu ikke skreik –
Albert holdt ånden av bare spenning.
– – så skulde jeg ta dem hver evige ett, om ikke for annet enn å gjøra dem et
pek!
– Hu skriker ikke, sa Lorang sakkyndig – dem er ikke som kvinnfolk, hønsa,
stikk bare handa di trøstig under a, hu sier ikke noe for det. Forresten så kan jeg
gjerne gå med dig, hvis det er så du ikke tør –
–Visst tør jeg kan du veta!
– Nå, så gjør det imorra da fommern, egga har ikke godt av å ligga.
Jo, Petter skulde forsøke, han måtte bare vente, til det var blitt passelig
skymt:
– Jeg gjør som jeg er dårlig i magan, så kan jeg væra borte en stund.
Iveren og spenningen øket, de glemte rent å klæ av sig og blev sittende og tiske
på sengkanten og kom med alle slags gode råd:
–Ta med noen stein og legg istedet, så merker hu ikke noe!
– Nei, så finner dem steina bare, og så skjønner dem, at noen har vært der –
Jakob Drittgutt åpnet nebbet og spurte på sin bekymrede måte:
converted by Web2PDFConvert.com