Gabriel Scott: De Vergeløse - Bokselskap.no

akken, og Flugumen var vel ikke farligere han? Om han fikk steinen her midt i
skallen, akkurat under hattebremmen – Albert klemte om den igjen. Det kildret i
fingrene hans, han blev ganske svimmel til mote, det vantet bare en slynge nå.
Han gikk med steinen en uke eller mere og kjente på den rett som det var. Nei
så hadde han ikke slyngen og så var det så mange filistrer i marken, at det var
uråd å få det til. Så gikk kanskje Dina omkring i nærheten og spilte ball og lekte
med sig selv og lot som ingenting.
Den langbente jentungen, tenkte han og hadde lyst til å ryste henne, han
skjønte nok hvorfor hun gikk der. Hun vilde ha ham til å se på sig, så hun kunde
rekke tunge som hun pleide. Eller de var der alle sammen og gikk likesom og
speidet for fienden og passet på, at han holdt sig i skinnet. Men selv om han ikke
kom til å kaste, var det likesom så godt å vite at han kunde så sant han vilde. Det
hastet jo ikke større heller, kanskje var det lurest å vente en tid.
La se, kunde han tenke og skulde utmåle sig hvordan det var. Der fløi steinen
fra hånden hans og traff han far like i skallen, så han gikk over ende som en stut.
Hurra, skrek gutta omkring, de hadde ikke oplevet sånn moro noen gang, nei den
studenten, du. Men så gjaldt det å komme sig unda innen de stygge filistrene fikk
fatt i ham. Vips var han ute av åkeren og rente av gårde for nesen på dem – tvers
over jordene og inn i skogen. Der gjemte han sig i en hule, så de ikke var god for å
finne ham og gikk først videre da det var mørkt. Slik gjorde han i flere dager,
mens de lette og telefonerte og ikke kunde begripe, hvor han var – og til slutt kom
han frem til fjorden og fant en båt nede i stranden akkurat som han hadde
beregnet. Og når han var godt over fjorden, vrengte han bare trøien sin, så ingen
vilde kjenne ham igjen, og lurte sig til å henge på en bil til han kom helt op til
Ringerike. Der tok han tjeneste på en gård, og når de spurte om navnet hans, sa
han at han het Gustav bare…
Men han kom ikke til å slå han far ihjel og han kom heller ikke til å rømme så
snart som han hadde tenkt sig fra begynnelsen. Det kom så mange ting i veien
han ikke hadde gjort regning med. Det kom at det støtt var folk omkring, sa han
ikke fikk Flugumen for sig selv, og det kom at de tok støvlene fra ham, så han var
stekket for lang tid og gikk der og trippet og ømmet sig og ikke var kar om å røre
sig større. Det hendte enda en dag i marken som de drev med denne velsignede
steinen, Flugumen kom selv skrevende bort til ham med gode varme tresko på
converted by Web2PDFConvert.com