Gabriel Scott: De Vergeløse - Bokselskap.no

Den dagen fikk han et inntrykk for livet. Å ha sittet der under sleggen med
den knoklete mannen over sig og grue for hvert enkelt slag og ikke kunne komme
ifra, å ha utholdt skrekken og angsten uten noen som helst barmhjertighet fra
dette tobente hestemenneske – det skapte et dypt agg til han far og alle hans
gjerninger og alt hans vesen, som minnet sig hver gang han fikk se ham…
Flugumonga var leie de med.
Det var ikke snakk om noen slags samkvem, de gikk på skolen og allting og
hadde allslags leker og greier og fikk gjøre omtrent som de vilde. De hjalp jo litt
til på marken imellem, når de syntes det var passelig vær, men ellers holdt de sig
for sig selv og lot gutta forstå at de ikke vilde ha noen ting med dem. Men det
traff jo ikke så sjelden at de slumpet å råke hverandre, og da kom det an på hvem
det var. Jentene var ikke så gærne forresten, iallfall så lenge de var alene. Det var
en som hette Dina og som gikk og kikket på ham likesom hun tellet på knappene
om hun skulde like ham eller ikke. Men hvis han så tilbake på henne, rakte hun
tunge til ham og løp. For sikkerhets skyld holdt han sig unda, enda han var ikke
så sikker på om det egentlig var vondt ment. Guttene derimot var noen fanter.
Alltid skulde de gjøre narr, alltid skulde de stå og kalle og finne på allslags
klengenavn – og en måtte jo ikke kalle igjen. Så fløi de og sladret på timen, så
blev det huskestue og leven og ørefiker og juling, kan hende. Og så var de så
selvgode og hovne, at det liknet ingenting.
Han fant en ball, Albert, en morgen – en liten vakker gummikule, som lå og
gjemte sig nede i en grøft – og stakk den til sig så lenge, at den ikke skulde
komme bort. Om kvelden møtte han eldstegutten, odelssønnen Anton, han hette,
og rakte ballen frem:
– Er det kanskje din, den der?
Han fikk en smellende klaps på kinnet, så han blev stående og holde sig på
kjaken.
– Slår du, spurte han forfjamset.
– Ja, for du hadde ikke noe me'n, du kunde latt'n ligga, veit jeg!
Albert torde ikke ta igjen. De torde det ikke noen av dem, de gikk omkring og
føide sig bare, forkuet, vanrøktet på sinn og skinn og la ryggene godvillig til. De
hadde så sine erfaringer gjort og visste at det var best å tie, de slapp lettere fra
det slik. Somme verget for sig med et smil og skulde avbøte det vonde med det,
converted by Web2PDFConvert.com