Gabriel Scott: De Vergeløse - Bokselskap.no

forstandige lyd – det var i grunnen et fornuftig vesen. Det var tydelig mere
kalkun enn menneske, det visste å opføre sig som det skulde, det hadde
anderledes vett enn folk flest…
De fortalte om Cato, guttene, at han så ikke ut som et menneske om natten.
Han lå rullet ihop som en øgle med benene i kors op over sig – likesom vridd av
ledd som i krampe – han kunde ikke sove i annen stilling, lemmene krøllet sig
slik av sig selv, straks søvnen begynte å komme. Og alltid så hadde han spar ket
av sig og lå uten noe overbredsel. Det var det samme hvor koldt det var – Cato lå
der naken i sengen med skjorten op over livet på sig og den lille skrotten
stikkende frem med benene knyttet i en slags knute. Det skulde være så fælt å se
på, Petter hadde sett det engang og en som het Anders og en som het Kristen. Og
det så ikke ut som han sov heller. Han var bare borte på en måte – akkurat som
folk som besvimer. Det var vel derfor han ikke våknet, han lå likesom i dvale og
kjente det ikke om det var aldri så kaldt. De hadde ikke tort se på ham nesten,
men hastet forbi med ærendet sitt.
Yngste småjenten på gården hadde ham gjerne hos sig om natten, hun var
både snild med ham og flink med ham og kunde gå og bære på ham, som han
skulde være et husdyr nesten. Ellers så skiftet de til å ha ham, og om de ikke var
like flinke alle sammen, så var det ikke noe å si på dem heller. Han hadde det
godt på en måte, Cato, det hadde ikke vært noen sak, om de andre guttene hadde
hatt det som han.
Slik var det litt av hvert på gården, og Albert gjorde ikke så få erfaringer
eftersom han kom inn i forholdene, i det hele visste han litt av hvert innen den
første uken var gått. Han visste at de måtte ikke gå noen steder uten at de hadde
fått lov, ikke være sammen med andre barn og ikke ta imot en øre for sig selv, om
det var noen som gav dem penger for å lukke op grinden kanskje. De måtte gå på
kjøkkenet med dem og gi dem fra sig med engang hvis de ikke vilde ha straff.
Han visste at Fluguma hette Gjertrud og vilde at de skulde kalle henne mor, og at
svigerinnen hette Emma og var satt til å passe på dem mens «a' mor» styrte med
gården. De var tvillinger, visste han også, og liknet hverandre både utabor's og
inni, men hvem som var den likeste av dem skulde han ikke godt kunne si. Det
var kanskje litt mere humør i a mor, hun kunde være nesten blid somme tider og
formelig snild, når det stakk henne. Hun skiftet bare så fort, og var hun vond så
var det til gagns. Og han visste at Flugumen selv var en faen, enda de måtte kalle
converted by Web2PDFConvert.com