Gabriel Scott: De Vergeløse - Bokselskap.no

More documents

Recommendations

Info

har ropt sitt korsfest, korsfest! Et tårn er bygget i Hinnoms dal bak sukkenes bevende bro, og tårnet er bygget av tårer og kval og av tvil og nagende tro. Og tårnet er lidelsens dyre sum, som roper fra jordens sår op mot det tause og tiende rum og får ikke svar, for Gud er stum og har vært det i tusen år. Det håb som gryr for den arme slekt det sover på gravens bunn. Det ligger knuget av torvens vekt med jord i sin bleke munn. Det vet ingen drøm om et evig liv, men vel om en stingende pel. Det drømmer en drøm om det evige kiv og tror på det evige tidsfordriv å slå hverandre ihjel. Det håb som gryr for den arme slekt, det hviler i gravens grus. Det ligger strakt under vredens vekt i dødens barmhjertige hus. For døden er lidelsens stumme trøst, og lønnen er lidelsens fred. Så lyder den, livets vise røst, så tyder den, livets bedrøvede høst, som gror av gravenes sed. G.S. converted by Web2PDFConvert.com
I Albert satt en dag på skolen og tenkte – Han satt i en av de nederste pultene i klassen ved siden av Ivar Østby, som likesom var kameraten hans, enda det blev ikke større omgangen. Men de var da naboer iallfall og hadde gjerne følge fra skolen, siden de skulde samme veien. Og det traff sig jo fra og til, at de råktes om eftermiddagen med, når de var ute med buene sine eller så efter stingsild i bekken. Og da kunde Ivar være så blid at han var ikke til å kjenne igjen, og kalle ham Albert slik som han hette og hverken «Blingsen» eller «Aua» eller noe, og da kunde de ha slik moro, at tiden gikk akkurat som en røik. De måtte bare passe på, at de ikke blev sett oppe fra gården, foreldrene til han Ivar var så ubegripelig fine, og det var greit å skjønne, at de brydde sig ikke om at han var i selskap med Albert. Men så fløi pilen så overvettes, at de måtte langt ut i jordet og finne den – midt ut i synet på Østbygården, eller det var så fullt av stingsild, at de glemte å ta sig i vare, bare gikk der og glante i bekken. Og så kunde det rope ned til dem: – Ivar, du skal komma hjem straks! Og da blev Ivar gjerne så rød og lusket avsted uten et ord. Han sa ikke farvel engang, enda de hverken hadde slåss eller trettet, men vært så vel forlikt med hverandre, som det gikk an å bli her på jorden. Og uken efter kunde han være så kaut, at det var uråd å snakke til ham og dermed var likesom alt blitt galt. Nå hadde de ikke følge fra skolen engang, men gikk isteden efter hverandre med et passende mellemrum – Ivar først og Albert bakefter – jo det var greier blitt! Og i svingen til Østbygården kunde Ivar stanse kan hende og rekke tunge til ham: – Bæ da, Blingsen! Det traff som en sten hver gang. Han kjente han blev så motløs og skuffet – skulde det aldri bli slutt med kallingen? Skulde dette klengenavnet bli sittende på ham bestandig? Det var så uforskyldt også, han kunde jo ikke for, at han blingset. Dessuten var det blitt bedre nå, det kunde snøtt ses, sa moren, når han spurte imellem, det kom til å gå vekk av sig selv. Ja, de sa det andre også, og derfor blev det som dobbelt leit at Ivar skulde holde på slik. Først var det så vondt å glemme, og dernest kunde det gå et par uker, innen det falt sig slik, at det blev godt mellem dem igjen. Ivar gikk bare og snudde sig vekk og vilde ikke vite av ham så converted by Web2PDFConvert.com
Page 1 and 2: Det norske språk- og litteratursel
Page 3: og hver har de slept sig på dirren
Page 7 and 8: som det var like op i fleisen på d
Page 9 and 10: han så efter en hakkespett, som ha
Page 11 and 12: lev sendt ut når de kom og ikke fi
Page 13 and 14: det over lang han med for ikke å k
Page 15 and 16: -Vi skulde nok snakke litt med dig
Page 17 and 18: De tok luen av ham og famlet omkrin
Page 19 and 20: kom for sent på skolen, og det kun
Page 21 and 22: trodd. Han skulde passe på en natt
Page 23 and 24: at det skulde gå så glatt som det
Page 25 and 26: mange minuttene bli. Han var blitt
Page 27 and 28: - Albert og Mathias, ropte det. Så
Page 29 and 30: Lorang åpnet forhandlingene, han s
Page 31 and 32: for de hadde en liten øks med. Og
Page 33 and 34: for å snu sig ifra. Han satt der s
Page 35 and 36: Med ett strålte ansiktet hans op:
Page 37 and 38: Han blev vekket i grålysingen igje
Page 39 and 40: neseroten. Han var så optatt, han
Page 41 and 42: ham far - en slags gamp i menneskes
Page 43 and 44: andre tok bare stilltiende mot det
Page 45 and 46: akken, og Flugumen var vel ikke far
Page 47 and 48: kalte lapskaus med skiver av svor o
Page 49 and 50: - Men åssen vil du få dem med dig
Page 51 and 52: - Jeg tror ikke det akkurat, men de
Page 53 and 54: - Jeg spør, om du er fra vettet, j
Page 55 and 56:
Uroen og levenet vokste, det løp i
Page 57 and 58:
Det knistet og raslet og tuslet i h
Page 59 and 60:
- God natt, sa han og snudde sig p
Page 61 and 62:
og snuste på Albert og hverken bet
Page 63 and 64:
Det gjaldt å kaste sig baklengs i
Page 65 and 66:
tuppene inn i munnen, så de ikke s
Page 67 and 68:
endeløst lang, timene vilde ikke g
Page 69 and 70:
skulde se på gutta først. Nei, s
Page 71 and 72:
X De pleide å leke litt søndag ef
Page 73 and 74:
en trengte uten å stjele? Nei, Flu
Page 75 and 76:
- Hæ-æ-æ, sa det borte fra gutte
Page 77 and 78:
annen råd med det. Naturligvis ble
Page 79 and 80:
han hadde skabb, han kunde ikke for
Page 81 and 82:
det traff. Virru nå se til å nøi
Page 83 and 84:
en stund på ettermiddagen, øksen
Page 85 and 86:
Han møtte likesom en fin dame, som
Page 87 and 88:
arbeide med det. Og siden hadde de
Page 89 and 90:
med Olegutten, men Olegutten var ik
Page 91 and 92:
være der med engang. Men så blev
Page 93 and 94:
Han la ikke fingeren imellem han he
Page 95 and 96:
ham ikke, kjente han og så på de
Page 97 and 98:
hadde ikke tjæret skoene engang -
Page 99 and 100:
likesom et lite livredd ekorn. Og s
Page 101 and 102:
- Ja, men at dem satte dig på Flug
Page 103 and 104:
yr sig ikke om å legga sig ut med'
Page 105 and 106:
- God aften, sa han og hilste og sk
Page 107 and 108:
På veggen over sengen til han far
Page 109 and 110:
Det reiste sig en støvsky på går
Page 111 and 112:
ledde ikke på så meget som en fin
Page 113 and 114:
elendig, så rent nedfor på alle m
Page 115 and 116:
jeg aldeles sikker - Men Albert kje
Page 117 and 118:
Olegutten kikket fra den ene til de
Page 119 and 120:
Han var begynt å yppe sig igjen, n
Page 121 and 122:
hakke rundt åkrene eller satte kå
Page 123 and 124:
- Jeg vil veta det, sier jeg! - Det
Page 125 and 126:
Bak henne kunde han skimte Kristine
Page 127 and 128:
mindre å stri med for det. Han far
Page 129 and 130:
gjorde kur og skulde prøve å vise
Page 131 and 132:
ut, men nå var han ikke god for å
Page 133 and 134:
Albert slo øinene ned, han blev s
Page 135 and 136:
det, uten at han måtte ta efter å
Page 137 and 138:
vel fornøid, var det likt. Og han
Page 139 and 140:
mine kjære, dyrebare venner! Mått
Page 141 and 142:
Det samlet sig op i ham, det spreng
Page 143 and 144:
- - Ikke se på'n, begynte Albert.
Page 145 and 146:
- Nei, det synes ikke jeg heller. -
Page 147 and 148:
støvende frem. Det måtte ha vært
Page 149 and 150:
Albert løi så rapt han kunde: - J
Page 151 and 152:
trappa der - vov - vov - vov - vov!
Page 153 and 154:
hun skjenket, så skjørtet ikke sk
Page 155 and 156:
passet på Cato. Men Gulldokka, lil
Page 157 and 158:
Det var nok ikke å spøke med, han
Page 159 and 160:
- Jeg synes du har vært slem iallf
Page 161 and 162:
- Di kjenner ikke en Petter vel? Ja
Page 163 and 164:
Det var, så de fløi i flint omkri
Page 165:
Og så sant det finnes lov og rettf
show all

Gabriel Scott: De Vergeløse - Bokselskap.no

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?