Gabriel Scott: De Vergeløse - Bokselskap.no

neseroten. Han var så optatt, han var så ivrig, den lille tungespissen logret i
munnen – se, se, hvor flink han var! Det hendte han satt på trappen foran huset,
når guttene kom og skulde ha middag, han var satt ut som en potteplante og
skulde sole sig litt – sa ropte de til ham med det samme de så ham:
– Cato, Cato, er du der?
Straks kom det liv i den vesle skrotten, tungen begynte å spille mellem lebene,
hendene gikk likesom fiskefinner – han kjente navnet sitt, han kunde bare ikke
svare igjen.
– Her, Cato, se her, se her!
En eller annen hadde funnet noe godt til ham, en gulerotbete, et eple kanskje,
og stakk bort i munnen hans:
– Bit nå, Cato, er du flink!
De stod omkring ham og så mens han tygget og gjorde bevegelsene efter og
skulde likesom hjelpe ham litt. De var så glad i ham alle sammen, enkelte måtte
klappe ham på kinnet – og hele tiden satt Cato og trivdes og viftet og vinket og
dirret av velvære. Det var ikke slukket for ham helt, han kjente forskjell på godt
og vondt og hadde sine gleder han med –
Men det var også andre vesener på gården, det var hesten som hjalp til i
marken og som Albert alt var godvenner med, det var kuer og gris og høns og
mere, slik som lensmannen hadde fortalt, og det var en diger kalkunhane, som de
kalte for «Generalen». Bobrikov, sa han og snakket russisk og hadde to eller tre
koner og pumpet blodet op i hodet og rystet på distinksjonene sine. Det var en
virkelig morsk herre, som de gikk av veien for noen hver – bare Cato var ikke
redd. Han kunde vrikke sig bort til ham på enden – han hadde så mange rare
måter å komme frem på, han Cato – og sitte og prate med Generalen og gi de
rareste låt ifra sig, slike som menneskene ikke forstod. Men det så ut som
Generalen forstod, han kunde stå og høre på og likesom tenke efter imellem. Og
så buldret han op til svar og blev rød og blå og hvit oppe i toppen og skulde
forklare sig, han med. Det var så snodig å se på dem, vesle Cato blev så oplivet
for det, her var da endelig et vesen, som kunde forstå hvad han sa og snakket
igjen på samme slags sprog. Og Generalen tenkte vel noe lignende han: dette
vesle vesenet, tenkte han, som krekte omkring på tunet og fylte munnen med søle
imellem og logret med tungen og viftet med hendene og uttrykte sig med
converted by Web2PDFConvert.com