Gabriel Scott: De Vergeløse - Bokselskap.no

Jakob Drittgutt var også fremme, sengekameraten til Albert, og stod og strakte
og tøide på sig og kunde ikke riktig rekke op. Albert stod og så på imellem –
greide han det, tenkte han og glemte sig bort så lenge det varte. Men jo, Jakob
Drittgutt var seig. Så liten og tynn han var – han vilde ikke gi sig allikevel. Han
holdt med den ene hånden i hanken og støttet op under bunnen med den andre –
tomme for tomme kom bøtten i været med høi råke op over kanten, mens benene
dirret innunder ham. Det var et uttrykk i øinene hans likesom på en sky hest –
han var tydelig bange for at han skulde få bøtten over hodet.
– Hvorfor tar du så mye, din tosk?
Albert snakket til ham en dag, men Jakob Drittgutt var altfor redd av sig og
våget ikke å gjøre som han sa:
– Stå ikke og spreng dig vel, lat som bøtta er full og gå med!
Det var ikke større kunsten heller, han gjorde det selv så ofte han kunde. Det
gjaldt bare å passe på – gjøre en vending frem til kjerra, når de voksne stod litt av
veien og ikke kunde holde øie med bøtten. Han hadde ikke brukt mange dagene
om å skjønne, at det gikk an å narre dem litt, de voksne var like dumme overalt.
Mathias kom også imellem, han var tydelig i godt humør når han fikk være
sammen med guttene og regjere og eksersere for å få dem til å gå riktig. Stopp,
de måtte ikke gå med bøtta før han ved kjerra var klar til å vende! De måtte
møtes halvveis forstod de, akkurat på samme flekken, ellers gikk ikke
regnestykket op – det var bare så mange å passe på, at det gikk rent i vase for
ham. Faen au, sa han og bante og fikk mere og mere travelt og løp frem og
tilbake i åkeren og var i veien for dem bestandig. Men så var de blitt sagt å føie
ham, og så var det jo moro på samme tid.
I begynnelsen var han ikke god for å skjønne hvad de vilde med Mathias på
gården, det skulde jo være barnehjem her. Men så erfarte han en dag at Mathias
nok var svoger til Flugumen og det satte jo tingene i et annet lys. Forresten var
han ikke den eneste gærningen, de hadde en til som het Cato, en liten stakkar på
åtte, ni år, som fra og til kom for dagens lys. Han var som et lite slangemenneske,
kroppen og lemmene var som av gummi og kunde bukke sig alle veier, han kunde
ikke snakke, han kunde ikke stelle sig, men måtte passes omtrent som et spebarn.
Det eneste de kunde sette ham til var å bære litt ved eller vann – så kreket han
frem og tilbake over tunet med et ørlite spann i hånden, mens svetten perlet på
converted by Web2PDFConvert.com