Gabriel Scott: De Vergeløse - Bokselskap.no

– Så kan du Petter, takke for maten!
Rødtoppen reiste sig lydig, mens han strøk smilet av munnen med
håndbaken:
I Jesu navn så har vi ett,
av dine gaver er vi mett.
Vi takker for din overflod
og priser dig, vår Herre god.
Nei, sa det inni Albert, han kjente han var på gråten av sult og måtte tvinge
sig av all makt, så det ikke skulde synes på ham. Hører du Jesus, det er ikke sant,
det er bare noe de sier, de mener det ikke noen av dem, de er ikke mette en eneste
en. Det er joks med takkingen deres, de gjør det for det de er nødt til det bare –
de tør ikke annet, skjønner du vel!
Han så op og møtte rødtoppens øine, de smilte og lo tilbake, han var sloppet
godt ifra verset – det skulde ikke stort til der, var det likt.
Og dermed hadde dagen fått ende, den sørgeligste, den mest oprivende Albert
hadde oplevet til nå. Det stod bare igjen å køie og sove sig bort fra hele greia. Der
klasket de barbent op trappen, noen hit og andre dit, han var enda blitt så lettet,
da han var kommet inn på kammerset og så at rødtoppen var blitt med. Det var
som en trøst i ulykken syntes han – men så var også kvinnfolket blitt med og
skulde vise ham til rette, og dessuten tre gutter til, som stilte sig op og glante på
ham.
– Detta er altså Albert da, sa det – den nye gutten di veit, og detta er Doffen
og Lorang og Jakob. Jeg tenker du ligger isammen med Jakob, for Doffen og
Lorang er brødre skjønner'u og vil nok ikke skilla lag. Og han der borte i kroken
er Petter, men han er ikke sånn, at det går an å ligga isammen med'n.
Albert stjal sig til å se bort på Petter, han var blitt enda rødere enn før og stod
og så ned i gulvet.
– Og så må di ha god natt alle sammen og legga dere med engang. Og så får'u
passa på, Petter, ellers veit du åssen det går! Døren falt igjen med et klikk. Han
var blitt alene med guttene – nå kom det, tenkte han.
De stod litt og mønstret ham, øinene vandret op og ned – bare Pet ter smilte i
kroken.
converted by Web2PDFConvert.com