Gabriel Scott: De Vergeløse - Bokselskap.no

De voksne likte sig tydeligvis ikke.
– Hyss, sa det på den ene siden – du får ikke bære dig slik da, gutt!
Og på den andre:
– Nå får'u væra folkelig Albert, ellers veit du lensmannen blir vond!
– Jeg vil ikke, skrek det igjen – jeg har ikke gjort noen ting, jeg vil hjem til
mor, jeg!
Men de voksne var to mot en. Skritt for skritt tvang de ham med sig, skritt for
skritt slepte de ham av gårde enten han gjorde slik eller slik. Han tvinnet den
tynne kroppen sin rundt, han hev sig i veien og blev liggende og subbe – det
nyttet ingen ting. De hadde taket på ham, og de forstod å holde fast. Og hele tiden
snakket de til ham og skulde friste å stagge ham litt:
– Hør nå her, Albert, du som er en fornuftig kar –
– Ja, for du vil da'ke ha den skammen, at vi skal væra nødt til å bæra dig?
De kunde likeså godt ha snakket til vieren. Albert brydde sig ikke om hvad de
sa, han skjønte de vilde lure ham bare – narre ham med sig hjemmefra og sette
ham bort hos fremmede kanskje. Men Albert vilde ikke bort, Albert vilde være
hos mor – han var gladere i mor, kjente han, enn han i grunnen hadde visst om.
Mor kalte ham ikke for Blingsen, hun sa at han skjelte ikke stort og at det
vilde gå bort av sig selv. Mor var den likeste lel, hun gav ham en halv vørterkake
engang hun kom ifra byen, mor var egentlig snild, hun. Og nå satt hun og ventet
på ham og hadde laget noe ekstra til middag, og så kom de og vilde ta'n –
Han satte i et skingrende skrik og kastet sig bakover av all makt:
– Jeg vil ikke væra med, jeg vil hjem til hu mor! Taket glapp, han datt
baklengs i stien og klasket hodet i bakken. Det gjorde svinaktig vondt, han kjente
han slappet av likesom han vilde svimre vekk.
– Nå da, sa det over ham – der kan du se åssen det går, når du ikke er snild
gutt!
De fikk ham på benene igjen. Han dinglet med som i ørske, mens han gikk og
svelgjet gråten.
– Gjør det vondt, sa en av mennene.
Det hikstet imellem dem.
– Kom så skal vi blåse på det!
converted by Web2PDFConvert.com