Gabriel Scott: De Vergeløse - Bokselskap.no

over ende i bakken, det var ikke måte på så muntre de var. Et par hadde alt
funnet ned til vannet, de hadde brettet buksene op og styltret omkring på noen
tynne ben med store, utstående knær og så efter krabber og skjell og stingsild.
Det var bare han Flasselasse som likesom ikke var i humør og ikke kunde få
dampen op.
– Kom og få mat, kom og få mat!
De hadde leiret sig oppe i en skråning, hvor de kunde se ut over fjorden.
Kvinnfolkene hadde dekket med duk og lagt noen runde stein langs kanten, så
den ikke skulde blåse op i vinden, og nå satt de omkring eller lå på knærne med
kurver og blikkbokser foran sig og disket op med gottene sine. Det var hvetekake
og loff, det var vafler og boller og kavring, rene gjestebudskosten alt sammen –
guttene blev lavmælte bare ved synet. De hadde tatt plass i ytterkretsen, der satt
de og så på trakteringen og slukte den med grådige øine – halvt skamfulle på
samme tid. De var ikke vant med å sitte til bords med selve husbondsfolket sitt,
det gikk så altfor sjelden på. De satt og kjente sig klosset og grove og visste ikke å
føre sig, somme hostet og nøs op i maten og hadde ikke vett til å snu sig engang.
Gunda gikk rundt og skjenket kaffi, det var kaffi idag til alle som ønsket, vær
så god, hvem som vil ha. Albert fulgte henne med øinene, hun var så vakkert
skapt, og hun var så pen når hun bøide sig. Hun gjorde ikke som kvinnfolk flest,
hun stod ikke med stive ben så skjørtet stumpet op bak, hun sank litt i knærne så
lenge, og rettet dem først når hun rettet sig op. Det virket så velopdragent og
høflig, og det så så tekkelig ut. Hun gjorde det hver gang hun skjenket – til han
far eller svigerinnen eller Mathias eller Jakob Drittgutt – hun gjorde ingen
forskjell slik. Albert han blev så varm i sinnet, det var hans jente som gikk der,
den store alvorlige, gode Gunda. Han hadde kysset henne på munnen, det var
ikke til å tro, men like godt var det gudsens sant. Han kjente han var så glad i
henne, han blev sittende og se på henne og glemte koppen og maten og alt.
– Litt mere kaffi, hørte han.
– Nei takk, snerret det i flokken – forresten kan jeg ta sjær, hvis jeg vil!
Gunda blev blodrød i ansiktet, Albert torde ikke se på henne, men flyttet
blikket til Dina. Hun satt like imot ham – på skreddervis med benene i kors, så
han så op over lårene hennes. Det gjorde ham dobbelt harm, hun hadde snakket
sa stygt til Gunda, og nå den stygge stillingen der! Gunda hun sank knærne, når
converted by Web2PDFConvert.com