Gabriel Scott: De Vergeløse - Bokselskap.no

flink, Emil, til å tegne engler som di veit, og nå er'n blitt engel selv. Jaha, nå kan
di tenka over det, for døden er noe alvorlig den, og kan komma når som helst, så
det gjelder å væra beredt og ta imot'n på beste måtan. Og den beste måtan veit
di, det er å væra snilde og lydige slik som han var, vesle Emil, og gjøra det en blir
satt til å gjøra så godt som en er i stand til å gjøra det –
Jo, han kunde melodonten han far!
Så blev Emil puttet ned i en kiste og fikk blomster i hånden og blomster på
lokket. De var ute og plukket alle mann og bandt isammen til kranser og kvaster
og dynget ham ned i all sommerens prakt. Og så blev det begravelse på Flugum
med kirkeklær og med kjøretur, med klokkeringing og salmesang – ding – dang
– ding – dang – så tårene tøt av øiekrokene. Og presten kom og klokkeren kom –
vesle Emil kom i jorden sa vakkert at det måtte kunne røre en skrubb. Han far
stod da også fremme ved graven og strøk håndbaken over øinene sine, og a mor
stod og snufset i lommetørklæet og var ikke mindre ute av sig, hun.
De likeste av guttene fikk følge kameraten. De blev pusset og stelt på så godt
det gikk an og fikk låne klær av Flugumongene så de kunde se ut som folk for en
stund. Det var Albert og Doffen og Jakob Drittgutt og Petter og to, tre karer til –
der stod de andektig og lyttet og så på og fulgte med så godt de kunde. Flere av
dem hadde aldri sett en prest, iallfall ikke med samarie på – de kopte og glodde
op og ned, så de ganske glemte å sørge så lenge. Hvor fin han var, tenkte de, hvor
blank og velfødd og rund alle steder, han fikk visst mye og god mat, han så ut
som han spiste grisestek alltid. Og som han kunde preke, gutt, som han fikk det
til om vesle Emil! Han la ut om hvor god han var og den lykke, han var gått inn til
nå. Gud hadde i sin usigelige kjærlighet tatt ham til sig fra jordelivet, fordi han
hadde så vondt av Emil. Emil var jo nesten blind. Gud skjønte hvor vanskelig det
vilde bli for ham om han skulde fortsette å leve. Det var for å spare ham for en
tung fremtid, at Gud hadde rykket ham til sig nå. Gud var engang barmhjertig og
kjærlig og tok sig av de faderløse – han var alle faderløses trofaste venn og lot
ikke en eneste av dem i stikken.
Han visste god beskjed om Emil, og snakket også om englene hans:
Emil hadde likesom levet blandt engler og omgitt sig med dem til hver tid,
men det hadde vært papirengler bare – drøm og billeder uten levende liv. Nå var
han sammen med virkelige engler, drømmen var blitt til virkelighet – til sannhet,
converted by Web2PDFConvert.com