Gabriel Scott: De Vergeløse - Bokselskap.no

lev sendt ut når de kom og ikke fikk rede på hvad de vilde, så var det ikke vondt
å forstå, at de kom ikke for det gode iallfall. Mor blev enda så rød, når hun så
dem, og når de godt og vel var av veien, gikk hun og blåste hele eftan og var ikke
til å komme nær:
– Dem tror dem kan gjøra som dem vil, men jeg skal Herren forsørje mig visa
dem –
Det var greit det brygget sammen til noe, når han bare kunde begripe hvad
det var. Inntil lensmannen så hadde han vært der med gullrand om luen og høie
støvler – Albert hadde møtt ham en dag på tunet, akkurat som han kom fra
skolen. Det var tydelig noe i gjære enda mor lot som ingenting og sa, det var
skatten det gjaldt, de skulde ikke lure ham på det. Det blev bare ingen forandring
hverken med himebrenten eller annet, mor var nå engang ikke slik, at hun kunde
gi sig på noe.
Nei, en skulde ikke være født.
En skulde ikke være kommet til verden. Hvad hadde en å gjøre der? Det var
ikke annet enn strid og spetakkel og kalling og skjenn fra morgen til kveld. Det
var ikke noen stas ved å leve, snøtt med klær og snøtt med mat – snøtt med alt
det som godt var. Og her stod han i skammekroken enda han ikke visste av, at
han hadde gjort noe galt. Det var frøkna som skulde stått der, om det var gått til
som det skulde, det var frøkna som hadde vært dum og ikke forstått noen ting.
Men det gikk aldri til som det skulde, de voksne hadde makten og trudde sig til å
ha rett enten de hadde det eller ikke. De kunde ikke få det til, at de selv kunde ta
feil noen gang. Forstår du det, sa de bare og holdt likesom riset bak ryggen, og så
var en jo tvunget til å si ja, om en syntes det var aldri så gæli. Ingen kunde være
så slemme som de, og ingen kunde være så dumme heller. Hvad hadde ikke Ivar
fortalt ham engang –
Det var en natt, hadde han fortalt, som han våknet av søvnen sin og kjente at
han hadde sånn lyst på gotter. Og dermed så stod han likeså godt op og listet sig
ned i spiskammeret og skulde stjele noen epler som lå der. Men så var det så
mørkt, og så var han så uheldig å rive ned en tallerken poteter og vekket både
faren og moren – og ikke et øieblikk efter kom de farende begge to og skulde se
hvad som stod på.
Jeg spør jeg, sa moren da hun fikk se han Ivar i skjorten, ja, har du ikke fått
converted by Web2PDFConvert.com