Gabriel Scott: De Vergeløse - Bokselskap.no

Det reiste sig en støvsky på gårdsplassen, så seg «Generalen» sammen som
en klut og blev liggende borte i sandet. Det snurret noen fjær over ham i luften…
Med det samme det smalt kom han far springende ut av skjulet og tenkte å ta
Lorang, før han hadde fått ladd igjen. Men Lorang var for kvikk, han hadde revet
sluttstykket op og kjørt en patron i kammeret og stod med børsen til kinnet innen
han far var kommet halvveis:
– Ha dig inn, har du hørt, din hankatt!
Spyttet silte av munnen hans:
– Herren fordømme mig skyter jeg ikke, neste gangen du syner fleisen din!
Han far måtte gjøre vendereise og galoppere tilbake til skjulet, det var ingen
annen råd med det.
Da kom det noe krekende frem på tunet, et lite levende vesen, som veltet sig
sidelengs henover sandet – Cato, det lille slangemennesket, som hadde stått i
døren og sett på. Han var så ivrig, han hadde så travelt, lemmene gikk som
krabbeben under ham, den lange tungen spilte i munnen – det var som noe slags
merkelig dyr flyttet kroppen sin inn gjennem gårdsrummet. De skrek til ham fra
skjulet og huset – pass dig, Cato, gå inn med dig, Cato! Kvinnfolkene skrek, og
guttene skrek – Cato enste det bare ikke. Cato skjønte ikke menneskesproget,
Cato skjønte ikke at det var fare, men flyttet sig ubekymret videre. Cato skjønte
bare det ene, at det var noe i veien med «Generalen» – kameraten, som la i en
tull der borte og var blitt så merkverdig stille og ikke snakket eller noen ting. Og
så skubbet han sig videre og videre, snart på siden og snart på enden eftersom
han fikk det best til.
– Cato, kom tilbake da, Cato, skal du få noe riktig godt!
Cato hadde nådd frem til åstedet. Han satte sig flatt ned i sandet, gav noen
pludrende låt fra sig og snakket til «Generalen» i hans eget sprog. Da han ikke
fikk noe svar løftet han den ene hånden og følte bort i fjærene hans, mens han
skakket på hodet. Besynderlig at han lå slik på siden, besynderlig at han ikke
rørte sig – Cato løftet et lem til og strakte det følende frem mot vennen.
Det var blitt stille på gården, alle tidde og så på Cato – bare Lorang stod klar
med børsen og snudde hodet vaktsomt til siden og holdt øie med huset og
skjuldøren.
Og så hørte de alle sammen en liten, klynkende lyd i stillheten. Cato var blitt
converted by Web2PDFConvert.com