Gabriel Scott: De Vergeløse - Bokselskap.no

Det var grovær med solstek i gropene, linerlen gikk og trippet på bakken og
gjorde iblandt et rundkast efter fluer, og Cato kreket omkring mellem hønsene og
stoppet fjær og pinner i munnen og spiste søle og hadde det godt. I marken spirte
blomstene frem og Dina var flittig på ferde og plukket og vimset omkring både
her og der. Det var blåveis og hvitveis og løvetann og bekkeblomst – helt ute i
grøftene grodde de, så gutta iblandt måtte hjelpe og ta dem, at hun ikke skulde
bli våt på benene.
– Å, Albert du vil vel ikke væra så snild –
Pipen hadde fått en annen låt, hun hadde vel tellet på knappene igjen og
kommet til at det var bedre slik. Paff, og så smalt det på tunet en dag, en diger
smell som skrallet i husveggen, så det riktig ringte i rutene…
Det var i middagsstunden, guttene flest var kommet inn fra arbeidet og holdt
på å sette sig ved bordet. Et skudd nå, tenkte de og så stussende på hverandre,
hvad kunde det bety?
Da smalt det igjen så de spratt på stolene, de hørte lyden av singlende
glassbrott, og så kom det et langt rop –
Albert var førstemann borte ved vinduet.
Gud bevare dig vel, det var Lorang. Han stod på tunet med børsen i hendene,
litt sammenhuket og krum i knærne og puttet en ny patron i løpet, mens han
skottet frem og tilbake, så ingen skulde få komme på ham. Og borte i vedskjulet
stod han far med hestefjeset sitt ut gjennem glytten og vinket til noen tvers over
plassen:
– Gå inn med dig, så fort du kan!
Lorang svingte sig lynsnart rundt og kastet børsen til kinnet.
– Er du spenna gærn, skrek det bak ham – vil du skyta på folk!
Som en katt gjorde Lorang omkring:
– Ha dig inn, din svarte faen, ellers kommer du til helvete før du veit det!
Hestefjeset blev borte, skjuldøren klappet igjen.
I dette øieblikk kom «Generalen» spankulerende inn på tunet. Han var
ganske ildrød i hodet, distinksjonene slang om nebbet – hvad pokker, sa han
likesom og brummet og skjente til alle sider, det fikk være måte på spetakkel –
Paff!
converted by Web2PDFConvert.com