Gabriel Scott: De Vergeløse - Bokselskap.no

fantes snilde mennesker i verden, Albert blev så glad og takknemlig, at det hetet i
øinene hans. Sannelig gikk det somme tider til, som når han lå og tenkte og
drømte og diktet op lange historier for sig selv.
Moren stod på trappen da de kom, en liten vennlig og blid kone, som tok
Albert i hånden og leide ham inn i et varmt kjøkken og bad ham sette sig bort ved
komfyren:
–Ta nå av dig på beina dine, så skal du få tørt her! Og så skal du få mat,
stakkars gutt, jeg må bare over på krambua innen dem lokker til kvelden og høra,
om dem har et grand melk. Ja, for du vil ha litt melk?
Det var for godt til å være sant, Albert kunde bare nikke med hodet, gråten
vilde frem hvert øieblikk.
– Se her, ta detta så lenge, jeg kommer igjen så fort jeg kan. Han fikk et
stykke julekake i hånden og maulte i sig med god appetitt, mens han så sig
omkring i kjøkkenet. Det var ikke så stor plassen akkurat, men det var så trivlig
og hjemlig – så inderlig koselig å sitte i. Det lå uttunget papir på hyllene, det
hang blankpusset messing på veggen, og lokk og kokekar skinte imot ham hvor
som helst han flyttet blikket. Det tok sig så godt ut, syntes han, det pyntet så
vakkert og gjorde det så vennlig – og så var det så velsignet varmt, at det gikk søtt
gjennem hele kroppen. Det var annet enn å sitte og fryse i et grantre og kjenne sig
på lag som en kråke – å den som kunde få ha det som Reidar og gå ut og inn i et
hus som her, det måtte være moro å leve da –
Reidar hadde sittet og sett på ham:
– Du har vært lenge på Flugum?
– Siden i høst engang.
– Men åssen kunde du komma der?
– Dem tok og satte mig der bare, det var noe med mora mi –
– Tok dem dig sier'u?
– Ja, jeg kom fra skolen, jeg, og visste ikke av noen ting, og så stod
lensmannen i veien og sa, at jeg måtte bli med ham.
– Men kunde du ikke sagt nei?
– Jeg sa nei au, men så tok dem mig med makt, dem var to voksne karer, og
så kom jeg til kort da, veit du.
converted by Web2PDFConvert.com