Moduloppgave ALIT 103: Litteratur fra 1800 til 2000 Oppgave 1

Moduloppgave ALIT 103:
Litteratur fra 1800 til 2000
Oppgave 1:
Form og tematikk i William Wordsworths ”Composed upon
Westminster Bridge”
Tatiana Elsoukova
Vår 2003

Innledning
”Composed upon Westminster Bridge” av William Wordsworth viser til poetens reise til
Frankrike sammen med hans søster Dorothy, da de på vei dit krysset Londonsbruen en
morgen. Poeten fant synet så rørende vakkert at han ville forevige det i sitt dikt. Wordsworth
bestemte seg for å bruke sonettformen. I denne oppgaven vil jeg se på forbindelsen mellom
den valgte sonettformen og tematikken i diktet. Jeg vil også se på diktets plass i forhold til
Wordsworths filosofi og hans syn på poesien. I tillegg til å diskutere innholdets forhold til
formen og innholdets forhold til dikterens filosofi, vil jeg undersøke en mulig sammenheng
mellom disse to forhold.
Først tar jeg et raskt innblikk i sonettens utvikling som sjangeren. Deretter følger en
beskrivelse av de karakteristiske trekk ved sonettformen. Det blir også sagt et par ord om
Wordsworth og hans plass i lyrikken. Til slutt vil jeg se på selve diktet, dets form og innhold,
dets litterære virkemidler og da spesielt personifikasjoner og hjertesymbolikken, og på
forbindelse mellom de litterære virkemidlene og tematikken.
Om sonett som sjanger
Sonettens opprinnelse som sjanger har trolig forbindelse med to eldre italienske diktformer,
stramboto og canzone. Canzone hadde for eksempel sitt opphav i provençalsk trubadurlyrikk
på 1100-1200-tallet og ble videreutviklet blant annet av Dante og Petrarka. Sonetten har vist
seg til å være en ganske levedyktig sjanger, og har beholdt sin høye status gjennom
århundrene. Sonettformen var mye brukt både av de franske pleiadediktere og barokkdiktere.
I opplysningstiden var sonetten mindre populær, men fikk sitt status tilbake i romantikken.
Formen er mye brukt også i dagens poesi, der man enten bruker de tradisjonelle former eller
lager nye ved å eksperimentere blant annet med sonettens rimskjema.
Når det gjelder de tradisjonelle sonettformene snakker man om to hovedtyper: den
italienske sonetten, også kalt Petrarka-sonetten, og den engelske sonetten. Petrarka-sonett skal
bestå av 14 verslinjer totalt og er delt i 4 strofer. De to første strofene har 4 verslinjer hver og
kalles for kvartetter mens de to siste strofer har 3 verslinjer hver og kalles for tersetter. De to
kvartettene kalles oktaven i sin helhet, og de to tersettene danner til sammen sekstetten.
Rimstillingen for kvartettene i Petrarka-sonetten er abba abba, også kalt omsluttende eller
kiastisk rim. Rimstillingen for tersettene er cde cde eller cdc dcd. Versemålet i den italienske
sonetten er jambisk pentameter.
Den engelske sonetten har i likhet med Petrarka-sonetten 14 verslinjer fordelt på 4
strofer. Men versfordelingen er forskjellig fra den italienske formen: den engelske sonetten
har 3 kvartetter med 4 linjer hver og en avsluttende kuplett. Denne sonettformen blir igjen delt
i Shakespeare-sonetten som følger rimmønsteret abab cdcd efef gg, og Spenser-sonetten med
rimstillingen abab bcbc cdcd ee. Versmålet er vanligvis jambisk pentameter.
Det var ikke bare sonettens form som var strengt bestemt – innholdet skulle også følge
2

strenge regler. Som trubadurlyrikken skulle den opprinnelige sonetten handle om en manns
dype kjærlighet til en vakker og uoppnåelig kvinne gjerne av høy status. Dette motivet som
var sentralt i Petrarkas sonetter, fikk stor oppfølging i datidens lyrikk. Denne tilbedelse av
Petrarkas konvensjoner ble kalt for ”petrarkisme”.
Allerede med Shakespeare forandres sonettens innhold. Den engelske dikteren ville
gjøre oppgjør mot klisjeene i datidens lyrikk og frigjøre engelsk litteratur fra ”petrarkisme”. I
Shakespeares sonetter går hyllest enten til en ung vakker mann eller til ei mørk kvinne som
trolig var hans elskerinne. Kvinnen i Shakespeares sonetter er ikke lenger lys og vakker, og
hun er langt i fra uoppnåelig. På denne måten blir sonettens form med tiden løsrevet fra
kjærlighetstematikken, og blir anvendt i forbindelse med andre motiver og temaer.
Allikevel har man fortsatt visse forventninger til meningsinnholdet i sonetten.
Sonetten er forventet til å uttale en ide, utvikle den og komme med et sluttpoeng. Denne
innholdsmessige utviklingen henger med sonettens oppbygning. I den italienske sonetten skal
det foreligge en semantisk forskjell mellom oktaven (de to kvartettene) og sekstetten (de to
tersettene). Uttalelsen av en ide eller en påstand skal komme fram i de to kvartettene, mens i
tersettene skal det presenteres en diskusjon med en løsning/konklusjon. Denne todelingen
markeres med en såkalt volta, en innholdsmessig vending mellom oktaven og sekstetten.
I tillegg til dualismen som er beskrevet ovenfor, kan sonetten inneholde en dialektisk
utvikling: den første kvartetten presenterer en tese, den andre kvartetten introduserer en
antitese, mens tersettene står for syntese (løsningen). Det finnes også sonetter som er verken
dualistiske eller dialektiske, og som inneholder en beskrivelse av en fremadskridende tanke.
Imidlertid er det vanlig at det presenteres en slags vending eller et brudd i voltaen, samtidig
som sluttlinjen inneholder et overraskende eller slående sluttpoeng.
I denne oppgaven vil det bli diskutert om hvilken av de ovennevnte varianter
Wordsworths sonett hører til: om den er dualistisk, dialektisk eller bare en utvikling av en
tanke uten noe slående todeling. Men først vil jeg si et par ord om diktets forfatter William
Wordsworth.
Om William Wordsworth
Som det ble nevnt ovenfor ble sonettformen lite brukt i opplysningstiden. Imidlertid fikk den
en ny oppblomstingstid i romantikken. William Wordsworth var en av de engelske lyrikere
som bidro mest til at sonetten fikk et nytt oppsving i den engelske romantikken.
Wordsworth var ikke bare en av de store romantiske diktere, han var også den som
grunnla denne epokens viktigste trekk. I samarbeid med Samuel Taylor Coleridge 1 har
Wordsworth introdusert romantikkens ideer i engelsk poesi. Et av de viktigste bidrag var
Wordsworths definisjon av poesi som kom frem i forordet til den andre utgaven av ”Lyrical
1 Wordsworth, Coleridge og poeten Robert Southey har fått av kritikerne navnet ”the Lake School” – en poetisk
skole der dyrking av naturen stod sentralt.
3

Ballads” 2 . Wordsworth beskrev poetens fantasivirksomhet som det viktigste emne for
poesien. Hans berømte betegnelse på poesien var: ” "the spontaneous overflow of powerful
feelings." 3 Denne definisjonen på poesi har hatt stor innflytelse helt fram til våre dager.
Lyrikken ble da betraktet ”som den sjangeren som i sterkest grad er egnet til å utrykke
enkeltindividets følelser” 4 . Det lyriske jeg skulle i diktet utlegge om seg selv og sine følelser.
Dette subjektive jeg er typisk for romantikkens poesi.
Et annet viktig bidrag av Wordsworth til romantikken er tilbedelsen av naturen. Han
selv ble kalt for ”poet of nature” takket være sin naturdyrkning. Hans dikt er gjennomsyret av
kjærlighet til naturen, som etter hvert utvikles til en ”personlig naturmystisk filosofi” 5 .
Wordsworth mente at kjærlighet til naturen ville føre til en økende forståelse av mennesket,
og denne tanken var sentral for romantikken.
”Composed upon Westminster Bridge”
Som sagt var naturen av stor inspirasjon til romantikeren Wordsworth. Imidlertid er det ikke
naturens skjønnhet som beskrives i ”Composed upon Westminster Bridge”. Poetens hyllest
går til storbyen London. Diktets motiv er London ved soloppgang. Skjønnheten av den stille
byen som ennå ikke har våknet til livet må ha imponert dikteren slik at han ville lovprise
denne skjønnheten i en sonett. Valget av sonettformen er spesielt. Som det ble nevnt ovenfor
ble denne formen opprinnelig brukt til å lovprise den elskedes skjønnhet, men etter hvert
kunne sonetten ta for seg andre motiver og temaer. Wordsworth bruker sonetten til å lovprise
noe annet: ikke ei dame, ikke et menneske en gang, ikke et enkelt objekt, men en hel by. Hans
prosjekt er å beskrive og lovprise skjønnheten av storbyen.
Den kritiske leseren kan da spørre seg selv om dikteren lykkes med valget av formen i
sitt prosjekt. Eller sagt på en annen måte: utnytter dikteren de muligheter som ligger i
sonettformen slik at innholdet og formen henger sammen og utfyller hverandre? Vi skal prøve
å besvare dette spørsmålet videre i oppgaven.
Først la oss se på diktets struktur. ”Composed upon Westminster Bridge” er skrevet på
form av petrarkisk sonett der rimmønsteret er abba abba cdc dcd. Versmålet er jambisk
pentameter med noen avvik der jambisk versefot blir i noen takt erstattet med en annen
versefot. I fjerde takt i vers seks og åtte brukes det anapest, og i første takt i vers syv og ni
brukes det troké. Sonetten er ikke delt i strofer og fremstår som en visuell helhet. Som en del
av denne oppgaven vil jeg videre diskutere om denne visuelle helheten er bevart
innholdsmessig eller om det finnes et brudd, en vending, en volta i denne sonetten.
2 Vennskapet mellom Wordsworth og Coleridge har resultert i en felles diktsamling ”Lyrical Ballads” som ble
utgitt i 1798. Den andre utgaven av ”Lyrical Ballads” kom i 1800.
3 Janss & Refsum: Lyrikkens liv, Universitetsforlaget, Oslo 2003, s. 20
4 Ibid. s. 2 0
5 Alguin & Olsson: Litteraturens historia i världen. Norsteds forlag, Stockholm 1995, s.289
4

La oss starte med diktets gjennomgang linje for linje. I diktets første linje finner vi en
konstatering, en uttalelse: ”Earth has not anything to show more fair:” 6 som betyr at jorden
kan ikke vise noe vakrere enn dette synet her. Og denne uttalelsen, denne ideen skal poeten
utvikle og underbygge videre i diktet. I den andre og den tredje verslinjen understrekker
dikteren subjektets skjønnhet ved å kalle ”tunghørt av sjelen” den som kan passere dette vakre
synet uten å bli berørt av dets skjønnhet.
Det som er spesielt for disse tre første linjene er at leseren ennå ikke får vite hva eller
hvem er diktets subjekt. Subjektet presiseres ikke før i fjerde linje, og da med store
forbokstaver ”The City”. Det vakre synet som beskrives i de tre første verslinjene kunne være
en uimotståelig vakker kvinne hvis skjønnhet dikteren vil lovprise. Disse innledende linjene
er typiske for Petrarkas sonetter som var hyllest til den skjønne Laura. På denne måten ved
bruk av selve sonettformen og dens konvensjoner som et virkemiddel, personifiseres 7
subjektet, slik at det får et menneskelig preg over seg allerede i de innledende linjene.
Videre følger det argumenter for påstanden som ble frembrakt i den første verslinjen. I
linjene fire og fem brukes det en simile: morgenens skjønnhet sammenlignes med et
klesplagg. Via denne simile personifiseres subjektet enda en gang: byen fremstår iført en
morgens skjønnhet som et menneske iført sine klær. Hva er da de tingene som betraktes som
skjønne? De er listet opp i den sjette verslinjen, det er ”Ships, towers, domes, theatres, and
temples”. I den syvende og åttende linjen beskrives det hvorfor alle disse tårnene, teatrene
og templene trer så tydelig fram. Det er den røykfrie luften som gjør at himmelen og jorden
forenes og danner en klar innramning til byens skjønnhet.
Det ble sagt tidligere at i petrarkisk sonett er det vanlig med en vending, en såkalt
volta mellom oktaven og sekstetten. Det skjer tilsynelatende ingen forandring eller vending
etter den åttende verslinjen i Wordsworths sonett. Det er fortsatt en beskrivelse av byens
skjønnhet. Allikevel kommer det et nytt element i diktet: ordet ”Never”. Bruk av fornektelsen
her danner en forbindelse til den første verslinjen i sonetten der det ble brukt fornektelsen
”not”. I niende og tiende linjen sies det at solen har aldri fylt så vakkert med sitt første lys
daler, høyder eller fjell 8 . Har solen virkelig aldri i hele sin eksistens vært så sjenerøs med sitt
lys? Eller har den aldri blitt opplevd så sjenerøs av det lyriske jeg? Det siste forslaget passer
nok best her. Det omtalte fenomenet refererer til den subjektive opplevelsen til diktets jeg. En
annen ting som er bemerkelsesverdig er de tingene so ramses opp i linje ti: ”valley, rock or
hill;” 9 . Det er ting som man finner i naturen. Denne listen danner en kontrast til listen i
6 Haarberg & Skei: Dikt fra antikken til vær tid. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 2002, s. 160
7 Personifikasjon er et virkemiddel der man tillegger abstrakte begrep eller følelser et menneskelige preg og/eller
menneskelige egenskaper.
8 Det er en fri oversettelse av linje 9 og 10 i Wordsworths sonett: ”Never did sun more beautifully steep / In his
first splendour, valley, rock or hill;” – Haarberg & Skei: Dikt fra antikken til vær tid. Gyldendal Norsk Forlag,
Oslo 2002, s. 160
5

verslinjen seks der det ble nevnt ting som er laget av menneskehånd: skip, tårn, templer også
videre. Denne kontrasten samt denne mer subjektive oppfatningen av byens skjønnhet i
sekstetten er med på å forsterke den først så usynlige volta.
Kontrasten mellom oktaven og sekstetten blir ennå sterkere i linje elleve. Her
blir det lyriske jeg ”I” direkte nevnt for første gang. Det understrekker subjektiviteten som
kan bare anes i linjene ni og ti. Tidligere i diktet ble selve synet av byen skildret, nå derimot
blir fokuset vendt innover. Vi får vite her om hvordan det lyriske jeg opplever synet av byen
og hva det føler ved denne opplevelsen: ”Ne´er saw I, never felt a calm so deep!” 10 . Selv om
den mest synlige forandringen i diktets innhold kommer i verslinjen elleve, er det feil å tro at
voltaen er lagt inn etter den tiende linje. Linjen elleve starter med fornektelsen ”Never” 11 på
samme måte som linje ni. Dette knytter den ellevte linjen til de to foregående slik at den blir
en fortsettelse av de to verslinjene.
Beskrivelsen av den subjektive opplevelsen og de intime følelser kan knyttes til
Wordsworths oppfatning av poesien. Som det ble sagt tidligere var poesi for ham et utrykk for
poetens fantasi og følelser. Det subjektive jeg er typisk for Romantikken. Og det er dette
subjektive jeg som kommer til syne i sekstetten i Wordsworths ”Composed upon Westminster
Bridge”.
Følelse av den indre ro som diktets jeg ga uttrykk for i linje elleve blir i linjen tolv og
tretten projisert på og knyttet til omgivelsene. Ordvalget ”river glideth” og ”houses seem
asleep” forsterker og bekrefter denne indre opplevelsen av ro. Den siste er en personifikasjon
av hus som minner om sovende mennesker. Omgivelsene som beskrives her kan oppfates
både som årsak til og følge av den subjektive opplevelsen. Utropet ”Dear God!” viser til den
sterke tilstedeværelsen av det subjektive jeg i disse linjene.
Som det ble nevnt tidligere skal kvartetten i en sonett ikke bare fremlegge et nytt
element, men også inneholde en slags konklusjon eller et sluttpoeng. Et slikt sluttpoeng som
er gjerne både overraskende og slående skal vanligvis komme i den siste linjen i sonetten. I
”Composed upon Westminster Bridge” har den siste linjen all potensial til å bli betraktet på
denne måten. Det som er mest slående i denne linjen er bruk av metaforen ”hjertet” som kan
tolkes på forskjellige måter. Det kan tolkes som enda en personifikasjon av byen der denne
fremstår som et levende vesen med et hjerte. Det kan også tolkes som om selve byen fremstår
som ett stort hjerte, en metropol pulserende av liv. Bruk av denne metaforikken byr imidlertid
på motsigelser. Det lyriske jeg beskriver hjertet som er i ro. Hjertet er jo vanligvis brukt som
et symbol for livet. Vi er vant til å høre ”hjertet slår”, mens her forbindes det med ro. Denne
”omvendte” symbolikken danner igjen grunnlaget til flere fortolkninger. Den kan være brukt
til å understrekke at denne stillheten er bare midlertidig: det er en stillhet før et nytt hjerteslag.
9 Haarberg & Skei: Dikt fra antikken til vær tid. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 2002, s. 160
10 Ibid. s. 160
11 I diktet brukt ”Ne´er”.
6

Denne roen vil snart forsvinne når byen våkner og blir fylt med livet. Samtidig kan
beskrivelse av det rolige hjertet være en slags forsoning, en samstemning mellom følelsene til
diktets jeg og omgivelsene. Den indre ro forsones med den ytre ro.
Konklusjon
Wordsworths prosjekt var å beskrive skjønnheten av London-by i soloppgang. Valget av
sonettformen er veldig spesielt i forhold til dette prosjektet. Selv om sonetten på den tid var
befridd for petrarkiske konvensjoner og kunne ta for seg motiver og temaer også utenfor
kjærlighetslyrikk, kan det fortsatt by på problemer å gi hyllest til en hel by i en enkelt sonett.
Wordsworth løser dette problemet på en elegant måte. Han betrakter hele byen som en enhet,
et subjekt. Ved bruk av flere personifikasjoner fremstår byen som et levende vesen. Den
ligner en vakker ”Sleeping Beauty” fra et eventyr som har ennå ikke våknet fra den skjønne
søvnen sin. Selve starten på sonetten er meget konvensjonell. Subjektet blir ikke presisert i de
tre første linjene, det er bare subjektets skjønnhet som beskrives. Man kan tro at det er snakk
om ei vakker dame før man i fjerde verslinje får vite at det er byen diktets jeg snakker om.
Bruk av hjertemetaforen i den siste verslinjen kan også tolkes som personifiserende. Det kan
konkluderes at virkemidlene i diktet, og da spesielt personifikasjonene og hjertemetaforen,
samt selve sonettformen brukes til å få diktets subjekt, byen fremstå som et levende vesen. På
denne måten blir byens skjønnhet mye nærmere og mer begripelig for menneskelig
oppfatning.
Denne oppfatningen av byen som en sovende skjønn kvinne er nært knyttet til den
subjektive opplevelsen til det lyriske jeg. Diktets tematikk vil da omfatte ikke bare den vakre
byen, men også det lyriske jeg og opplevelsen av samstemning og nærhet mellom de to.
Sonettformen og de mulighetene som den byr på er fullt utnyttet i forhold til denne
tematikken. Den skjønne byen er skildret i de to kvartettene. I sekstetten blir fokuset vendt
innover mot det lyriske jeg og dets følelser. Dette henger igjen sammen med Wordsworths
egne filosofi om at poesien skal gi et utrykk for subjektive følelser. Videre i sekstetten blir
den indre ro som diktets jeg opplever, forbundet med byens rolige fremtreden. Man opplever
nærheten mellom det lyriske jeg og det synet det betrakter. Til slutt forsones disse to ved
anvendelsen av hjertemetaforen som kan knyttes både til byen og det lyriske jeg. Diktets jeg
kjenner igjen sin ro i byens rolige søvne og blir på en måte forent med byen.
Vi kan da konkludere at dikteren har lyktes ved valg av sonettformen til sitt prosjekt.
Forventningene til forbindelsen mellom sonettens form og innhold er respektert her. Sonetten
kan tolkes som dialektisk: i oktaven beskrives selve den vakre byen mens i sekstetten
presenteres det lyriske jegets følelser som vekkes av det allerede omtalte synet. Det vil si at til
tross for sin helhetlige utseende kan diktet deles i to deler, og det finnes en volta i denne
sonetten (mellom oktaven og sekstetten). I den siste linjen presenteres en konklusjon der det
lyriske jeg og den sovende byen forenes og fremtrer i en stille union.
7

Litteraturliste
Algulin & Olsson: Litteraturens historia i världen. Norsteds forlag, Stockholm 1995 (Utvalg:
”Romantiken”)
Haarberg & Skei: Dikt fra antikken til vår tid. Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2002
Jakob Lotte & al: Litteraturvitenskapelig leksikon. Kunnskapsforlaget, Oslo 1999
Janss & Refsum: Lyrikkens liv, Universitetsforlaget, Oslo 2003, kap. 1, 4 og 7.
8