Barns risiko for nedsatt velvære etter foreldrenes skilsmisse - Munin ...

Barns risiko etter skilsmisse
fant ikke en lignende effekt for mors fravær i de tilfellene hvor far hadde den daglige
omsorgen, og mener dette kan ha sin årsak i at mødre kan være flinkere til å
opprettholde kontakten etter et brudd. Forskning viser at mødre som ikke har daglig
omsorg, har mer samvær med sine barn sammenlignet med fedre i samme situasjon
(Maccoby, Buchanan, Mnookin og Dornbusch, 1993)
Det er ikke bare skilsmisse som forårsaker tap av kontakt med den ene
forelderen. En del barn mister sine foreldre ved dødsfall, eller har foreldre som er
lenge borte i perioder grunnet arbeid. Studier har vist at de som mister kontakt med
den ene forelderen etter skilsmisse kommer verre ut enn de som har mistet en
forelder ved død (se eksempelvis Amato og Keith, 1991a, og Spruijt, DeGoede og
Vadervalk, 2001). Det kan altså være slik at skilsmisse gir risiko utover det selve
tapet av en foreldre bidrar med.
Kan da en stefars bidrag rette opp en situasjon hvor biologisk far er
mindre tilstede? Med utgangspunkt i Colemans (1988), social-capital.theory, burde
man kunne anta at når en steforelder kommer inn i bildet, er det flere ressurser i
hjemmet, og at det kunne bidra til å minke risikoen for at skilsmissebarna får
negative følger. Amato og Keiths (1991a) meta-analyse ga ikke støtte for dette. De
som levde med begge sine biologiske foreldre viste bedre velvære enn de som hadde
to foreldre, hvorav en var stemor eller stefar. I Kings (2006) studie, viste han at
kvaliteten i relasjonen til den andre biologiske forelderen, samt harmoni i det nye
ekteskapet, kan være medvirkende i en slik situasjon. Tilstedeværelser av en
steforelder i seg selv kan sannsynligvis ikke fylle tapet av den biologiske forelderen
om ikke det er sterke relasjoner mellom de nye partene.
Man skulle kunne tenke seg at en større frekvens av samvær med den
forelderen som barnet ikke bor hos, kan være fordel for barnets velvære. I en
gjennomgang av 33 studier på grad av velvære hos barna i forhold til frekvens på
samvær med far, hadde 18 av dem resultater som støttet at høyere frekvens tilsa
bedre velvære, 9 studier tilsa ikke en slik sammenheng, mens 6 fant en negativ
sammenheng (Amato og Rezac, 1994). Disse to forskerne ville finne ut hvorfor, og
hadde en hypotese om at konfliktnivå mellom foreldre kunne spille inn. De fant
støtte for konflikthypotesen. Deres funn tilsa at når det var lavt konfliktnivå, ga økt
samvær med far et bedre velvære, derimot gikk velvære til barna ned i takt med
frekvensen på samvær når konfliktnivået var høyt. En signifikant sammenheng ble
29