Artikkelen. - Finanstilsynet

(2) Revisor skal utføre sin virksomhet i samsvar med god revisjonsskikk.”
Den rettslige standarden ”god revisjonsskikk” kom inn i norsk lovgivning første gang i den
tidligere revisorloven av 14.03.1964 nr. 2, og ble senere gjentatt i revisjonskapitlet i den
tidligere aksjeloven av 1976. I forarbeidene til sistnevnte lov ble det henvist til de normer for
revisjon som revisorene som yrkesgruppe har og vil utvikle, og det ble fremhevet at det er
”den oppfatning som til enhver tid er alminnelig blant dyktige og samvittighetsfulle utøvere
av revisjonsyrket som vil være avgjørende”. Selv om denne formuleringen ikke er videreført i
forarbeidene til senere revisorlovgivning, er det likevel god grunn til å holde fast ved dette
utgangspunktet. Dette da det ikke gir noen mening for revisjonsbransjen som helhet om hver
enkelt revisors subjektivt beste skjønn (og skjønnsevne) skulle kunne legges til grunn som
målestokk. Man trenger med andre ord en mer ”objektiv” målestokk når det skal vurderes om
plikten til å utføre revisjonen ”etter beste skjønn” er etterlevet. Utsagnet fra 1976 har derfor
fortsatt sin berettigelse.
Innholdet i ”god revisjonsskikk” er i betydelig omfang utdypet av DnR gjennom såkalte
revisjonsstandarder (RS-er), som for øvrig er obligatoriske for foreningens medlemmer å
følge. Disse RS-ene er å betrakte som bransjestandarder, og er i det alt vesentlige oversettelse
av internasjonale revisjonsstandarder, men er, hvor det er ansett nødvendig, tilpasset norske
forhold. Det forekommer også tilfeller der enkeltbestemmelser i standarder stiller strengere
krav enn revisorloven. I dag foreligger det nærmere 40 slike standarder, og det kommer nye
årlig.
I denne sammenheng kan det tilføyes at EU er i ferd med å revidere 8. selskapsrettsdirektiv
(blir sannsynligvis vedtatt allerede inneværende år). En av konsekvensene av et nytt
selskapsrettsdirektiv er at internasjonale standarder trolig blir obligatoriske for revisjonsarbeid
i revisjonspliktig virksomhet. Det innebærer at standardene får forskriftsstatus. Gjennom
EØS-avtalen er Norge forpliktet til å ”følge” EU, noe som i praksis innebærer at så vel
revisorene selv som tilsynsmyndigheten mister noe av det skjønnsrommet som nå ligger i den
rettslige standarden ”god revisjonsskikk”.
De overordnede krav til revisjonsutførelsen fremgår av LRR § 5-1:
(1)”Revisor skal vurdere om årsregnskapet er utarbeidet og fastsatt i samsvar med lov og forskrifter, og om den
revisjonspliktiges ledelse har oppfylt sin plikt til å sørge for ordentlig og oversiktlig registrering og
dokumentasjon av regnskapsopplysninger i samsvar med lov og forskrifter. Revisor skal vurdere om
opplysninger i årsberetningen om årsregnskapet, forutsetningen om fortsatt drift, og forslag til anvendelse av
overskudd eller dekning av tap er i samsvar med lov og forskrifter, og om opplysningene er konsistent med
årsregnskapet.
(2) Revisor skal se etter at den revisjonspliktige har ordnet formuesforvaltningen på en betryggende måte og
forsvarlig kontroll.
(3) Revisor skal gjennom revisjonen bidra til å forebygge og avdekke misligheter og feil.”
I en artikkel som denne vil det føre for langt å omtale alle de forhold som kan være brudd på
pliktene i arbeidsutførelsen som revisor har etter LRR § 5-1 og § 5-2 første og annet ledd
samt revisjonsstandardene (god revisjonsskikk), særlig når det gjelder den tekniske utførelsen
av revisjonen. Nedenfor listes imidlertid i stikkordsform enkelte forhold som i praksis er
”gjengangere”, og som, med den innsynsmulighet i revisors forhold bostyret/borevisor har,
det burde kunne være mulig å identifisere i arbeidet med boet:
Mangler hos den revisjonspliktige, uten at revisor har behandlet manglene på en pliktmessig
måte:
13