Hvordan utvikle undervisningen i matematikk ut fra ... - FIFF

trodde ikke det dreide seg om manglende evner til matematikk. Det måtte være noe på
følelsesplanet tenkte jeg. Rett før avslutingen av 1.termin sa jeg til dem at jeg kom til å gi de
ståkarakter i matematikk, både nå og til avslutning. Ikke fordi de allerede hadde oppnådd det,
men fordi ikke karakterspørsmålet skulle overskygge de utfordringene vi nå stod overfor mht
matematikklæringen. Jeg var jo sikker på at når det gjaldt akkurat disse elevene ville ikke
meldingen føre til at de nå ville innta en mindre seriøs holdning til matematikken.
Fra loggen min 16/1-03
64
......Mesteparten av tiden var jeg sammen med A og B. Jeg spurte dem om hva de
trodde var årsaken til at de ikke kunne mer matematikk enn det de gjorde. B hadde
ikke lett for å snakke om dette. A mente at han tidlig ble hengende etter fordi han ikke
husket det han ikke forstod. Han fikk da etter hvert avsmak for matematikken. Jeg
støttet han der og sa at jeg var sånn jeg også, at jeg ikke maktet å gjøre ting som jeg
ikke forstod meningen med at jeg skulle gjøre. Vi tre gjorde en slags oppsummering på
dette, at det var godt mulig at mange av dem som tilsynelatende var flinke i
matematikk bare var det tilsynelatende, fordi de husket bedre enn andre og derfor
klarte å gjøre oppgaver som liknet på slike de hadde gjort før, uten egentlig å forstå
mer enn andre...
Jeg hadde på dette tidspunktet begynt å tenke på om det kanskje var slik at grunnen til at A
og B tilsynelatende ikke kom noen vei med matematikken var at de noen måter liknet på meg
selv. Jeg hadde tenkt over mine egne erfaringer: Jeg gikk reallinja på gymnaser i 69-72. Jeg
var en av de flinkeste i matematikk, men i de fleste timene føltes det ikke slik. Jeg datt stadig
av lasset og klarte ikke å følge med. Likevel viste det seg stadig vekk at jeg var en de som
klarte seg best på prøvene. Den gang kom jeg til den konklusjon at jeg tenkte på en annen
måte enn de fleste andre elevene. Når jeg nå så tilbake på disse erfaringene tenkte jeg at
forklaringen på disse opplevelsene var at jeg i større grad enn mange andre var avhengig av å
forstå for å huske. Egentlig hadde ikke de elevene som kunne delta aktivt i timen forstått noe
mer enn meg, men pga bedre korttidshukommelse kunne delta i noe de egentlig ikke skjønte
innholdet i.
A hadde sagt at han ikke husket det han ikke forstod. Kanskje kunne man si at
matematikkproblemene til A og B bunnet i at de i stedet for å prøve å huske utenat prøvde å
forstå at problemene deres kom av at det i vanlig matematikkundervisning var ikke
forståelsen målet, men reproduksjon? Jeg bestemte meg for å gjøre et forsøk. Jeg ville ta opp
Pytagoras med dem, men ut fra en dypere forståelse enn det som vanligvis kreves.
En vanlig måte å legge opp undervisningen i Pytagoras (og andre matematikkemner) er vist
her:
Bjørn Fosdahl: Hvordan utvikle undervisningen i matematikk ut fra yrkespedagogiske prinsipper