Hvordan utvikle undervisningen i matematikk ut fra ... - FIFF

med grunnskolen og matematikk var at dessverre lærte ikke elevene matematikk. Det er noe
annet i tillegg:
Vi kjenner historiene om de store sterke menn som svimer av i forbindelse med enkle
blodprøver. Denne assosiasjonen kommer lett til meg når jeg tenker på mange av elevene
mine og deres forhold til matematikk. Når jeg snakker med dem om matematikk ser jeg at
øynene begynner å flakke og jeg får følelsen av at nå har all tankevirksomhet stoppet. På
spørsmål kommer i høyden ville gjetninger. Dette gjelder ungdom som på alle andre måter
virker sunne og friske. Vi kan for eksempel se dem mens de ivrig hjelper læreren med et
dataproblem læreren selv ikke er i stand til å takle. I forbindelse med bygging kan vi se dem i
kreativ problemløsning. Men når det kommer til matematikk er det som om de er rammet av
en stor ulykke. Humør og livslyst ser ut til å fordampe. Åpenbart nødvendig arbeid med
matematikken søkes utsatt med utallige unnskyldninger. Innkjøp av lærebok i matematikk og
kalkulator ser ut til å drøye i det uendelige. ”Jeg må vente til stipendet kommer” osv osv.
Jeg kan forstå at spesialiserte matematikklærere som bare treffer slike elever i
matematikktimene kan komme til å tro at det er noe som hefter ved evnene deres. Jeg, som nå
i mange år har hatt daglig kontakt med byggfagelever i varierte sammenhenger, har ingen
grunn til å tvile på evnene deres. Jeg tror fortsatt ikke jeg har støtt på noen elever som skulle
kunne komme under diagnosen dyskalkuli. Når jeg skriver tror er det fordi det i så fall må
være elever som sluttet så tidlig at jeg ikke rakk å bli kjent dem. Jeg tror fortsatt at den
matematikken som vi her snakker om er tilgjengelig for alle normalt begavede mennesker,
noe jeg oppfatter elevene våre til å være. Jeg tror ikke det trengs mer enn normal sunn fornuft
til å skjønne hva areal og volum dreier seg om og til hvordan foreta utregninger på
elementærformene (rektangler og rettvinklede prismer).
Slik jeg ser det ligger problemene hos våre elever med matematikkvansker først og fremst på
følelsesplanet. Det er ikke min hensikt å forsøke å fuske i psykologifaget. Men som pedagog
må jeg, ut fra mine forutsetninger, forsøke å forstå hvorfor problemene som må løses,
oppstår. Dette må jeg gjøre for ikke selv å komme i skade for å organisere prosesser som vil
opprettholde eller i verste fall forsterke uheldige følelsesmessige tilstander. Jeg vil bruke ord
som matematikkvegring og matematikkangst. Disse ordene skal brukes for å uttrykke en
emosjonell motstand mot matematikk og/eller matematikkundervisning. Her skal ordene
vegring og angst forstås i sine mer upresise, folkelige betydninger og ikke i fagpsykologiske
eller fagfilosofiske betydninger. Forhåpentligvis klarer jeg å vise at dette er tilstrekkelig for
mine formål.
5.1.2 Skjult læreplan?
De fleste elevene som kommer til Hasle har middels eller gode karakterer i matematikk fra
ungdomsskolen. Jeg har ikke noen grunn til å si at det er noe galt med disse karakterene. De
er sikkert oppnådd etter de forutsetningene som er i ungdomsskolen. Vi får elever fra ca 30
skoler. Det er umulig å tenke seg at det i disse skolene foregår et gigantisk bedrageri med
karakterene i matematikk (eller de andre karakterene for den saks skyld). Jeg er sikker på at
hadde elevene fått testen som de fikk hos oss i august to måneder tidligere, ville resultatet
blitt helt annerledes. ”Vi har kunnet det, men nå har vi glemt det”. Det sier elevene selv og
for meg virker det sannsynlig. ”Og vi fikk jo ikke anledning til å forberede oss til denne
prøven”.
Bjørn Fosdahl: Hvordan utvikle undervisningen i matematikk ut fra yrkespedagogiske prinsipper 49