Hvordan utvikle undervisningen i matematikk ut fra ... - FIFF

Lokalene på Hasle var ikke forberedt for skolestart. En annen skole hadde brukt lokalene til
byggfag og hadde nå fått flyttet inn i nybygg. Skolen hadde ikke ryddet etter seg. Overflødige
materialer og støvet lå igjen. Skrivebord, stoler og pulter for lærere og elever fantes ikke. Vi
fikk beskjed om at det ikke var mulig raskt å få nye stoler og bord til elevene fordi fabrikkene
for øyeblikket hadde maskinene innstillt på små størrelser for å forberede skolestart for
seksåringene. Det var lett å se at det ville ta uker å få lokalene i den stand som var naturlig å
presentere for elevene. En normal reaksjon fra lærerne ville her vært å si at disse
arbeidsforholdene nekter vi å jobbe under. En løsning kunne vært at elevene fikk beskjed om
en utsettelse av skolestarten på en uke eller to mens lokalene ble forberedt.
Løsningen på utfordringen.
Høglund og jeg ble enige om at vi skulle ta i mot de 30 elevene på Hasle og vise dem
tingenes bedrøvelige tilstand og spørre ”Hva gjør vi med dette?” Resultatet var ikke gitt. Vi
kunne fått til svar at dette er da ikke vårt problem. Men det gikk mye bedre enn vi kunne
håpe på. Elevenes momentane reaksjon var dette skulle de fikse! De kunne lage benker og
bord av materialene de så lå strødd i lokalene bare de fikk utlevert verktøy. De to lærerne
hadde også noen idéer til arbeidsoppgaver for å få lokalene i brukbar stand.
Arbeidsinnsatsen og humøret til elevene i dagene som fulgte var det beste jeg til da hadde
opplevd i min karriere som lærer. Noen av sittekonstruksjonene viste seg ikke å tåle de
belastningene de var tiltenkt. Det kunne ikke være overraskende. De fleste elevene hadde jo
knapt holdt i en hammer før og i den grad de bygde etter tegninger var det deres egne forslag
til konstruksjoner. Det var lett å se at aktiviteten føltes meningsfull for elevene. Dette var jo
bygging, det de hadde søkt på.
En viktig erfaring.
Jeg hadde fått sett at elever kunne ta initiativ. Jeg hadde alltid trodd at elevene, i alle fall før
skolestart på en ny skole har den oppfatning at de, uten tvang, skal arbeide hardt, i alle fall til
å begynne med. Ofte blir det ikke slik. Denne gangen hadde vi tydeligvis truffet med
opplegget vårt, som i dette tilfellet til dels hadde vært en nødløsning.
For min egen del anser jeg denne starten av skoleåret som viktig. Jeg fikk en erfaring som var
viktig i min utvikling som lærer. I ettertid vil jeg si at de første dagene på Hasle i august 1997
ga et glimt av det som skulle komme noen år senere.
Den egentlige motivasjonen for løsningen.
Jeg hadde min egen motivasjon for denne skolestarten. Jeg hadde gledet meg til å prøve ut
noe jeg håpet var en forbedret pedagogikk. Det ville være en dårlig start på skoleåret for
elevene hvis de skulle bli sendt hjem for en uke eller to. Jeg var allerede av den mening at de
første dagene på skolen var de viktigste i skoleåret. Jeg var redd for at mine pedagogiske
forsøk ville bli vanskeliggjort. Det var svært lett å bli enig med min nye kollega Høglund.
Han var av samme mening som meg. Vi risikerte at hele skoleåret ble ødelagt hvis vi sendte
motiverte elever heim. Senere fikk jeg vite at han akkurat da skulle starte på hovedfag i
yrkespedagogikk og i grunnen hadde akkurat samme motivasjon som meg selv for den
beslutningen vi tok mht skolestarten!
Bordet fanger!
Her vil jeg skyte inn at selv om jeg anser denne skolestarten i 1997 som viktig for det som
senere skulle utvikle seg til Haslesystemet, er det ikke opplagt at beslutningen Høglund og
jeg tok om å ta i mot elevene var riktig. På en måte godkjente vi de arbeidsforholdene vi
jobbet under da vi startet undervisningen på Hasle. Vi var tidligere bygningsarbeidere. Som
24
Bjørn Fosdahl: Hvordan utvikle undervisningen i matematikk ut fra yrkespedagogiske prinsipper