UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — III. Árpádenes middelalderrike 997—1301
tilhengere. Filosofien bak det hele var ønsket om fortest mulig å kunne gå over til en størst mulig grad av
pengehusholdning. Pengemengden var imidlertid langtfra tilstrekkelig til dette, dessuten bredte det seg en sterk
uvilje blant folket mot en slik forsert forandring.
De store godsforleningene førte på sin side til radikale forskyvninger i de tradisjonelle eiendomsforholdene i
landet: kongedømmets (kongens) økomiske posisjon ble stadig mer forringet og kongemakten derigjennom
undergravet, mens magnatene (som fra disse årene gjerne ble kalt baroner) fikk sin økonomiske og politiske makt
tilsvarende økt. Samfunnspyramiden, som var så karakteristisk for den vesterlandske føydalisme, begynte å ta
form også i Ungarn slik at ungarsk føydalisme lignet fra nå av mer og mer på den i Vest-Europa.
Den nye politikken fikk mange tilhengere, især blant landets øverste skikt, som jo er blitt mest begunstiget
gjennom den. Denne, sammen med en økende fremmedhat i landet, fremkalte også til dels stor misnøye blant
folk flest. Fremmedhatet hadde sin vesentligste grunn i at dronningen, Gertrudis av Meran, ble fulgt med til
Ungarn av en meget stor skare av riddere og annet slags hoffolk, som i Ungarn ble møtt av en gavmild og
rundhåndet konge. Til denne gruppe av fremmede hørte også Gertrudis’ yngste bror Bertold, som innen kort
klarte å innsmigre seg hos kongen i den grad at han i 25-års alderen ble utnevnt til erkebispen av Kalocsa,
dessuten til bán av Kroatia og Dalmatia, og til vajda (voivod) av Transsylvania. I 1208 ankom det ytterligere to
brødre av Gertrudis til Ungarn: biskopen av Bamberg, Eckbert, og markgreven av Istria, Henrik; de er blitt beskyldt
for å ha vært med på drapet på Filip av Schwaben, og måtte derfor rømme Tyskland som snarest. Gertrudis og
kong András fikk fem barn: den senere kong Béla 4, sønnene Kálmán og András, og døtrene Erzsébet
(Elisabeth) og Mária. Sistnevnte ble gift med den bulgarske konge Ivan 2 Asen, mens Erzsébet giftet i 1221 seg
med landgreve Ludvig 4 av Thüringen, hun er med andre ord identisk med Elisabeth den hellige av Ungarn;
hennes mann døde i et korstog i 1227, og svogeren fordrev henne deretter fra Wartburg. Hun bosatte seg da i
Marburg, der hun under sterk påvirkning av sin skriftefar stiftet en nonneorden for å hjelpe de fattige, og et
hospital for de syke. Selv levde hun et ytterst asketisk og selvoppofrende liv i hjelpsomhet og ydmykhet. Hun var
beundret av sin samtid, og det verserte et utall av legender omkring hennes skikkelse. Allerede i 1235 ble hun
kanonisert av pave Gregor 9, og ble innen kort en av Tysklands og Ungarns mest avholdte helgener.
Det var nok også dronning Gertrudis som sto bak, da Den Tyske Ridderorden i 1211 ble sluppet inn i landet.
Av kongen fikk de Ungarns sydøstligste hjørne Barcaság (Barceland, Burzenland), det den gang praktisk talt helt
ubebodde område rundt Brassó (Kronstadt, Braşov) til odel og eie, og med vidtgående rettigheter, mot at de
forpliktet seg til å bygge forsvarsverker og drev misjonsarbeid blant kumanene, som bodde i området mellom
Karpatene, Donau og Dnestr. I 1225 ble de likevel med makt jaget ut av Ungarn, da kongen hadde erfart at
ordenen strevet etter å løsrive dette område fra Ungarn og opprette der, sammen med områder fra Kumania, en
egen tysk stat. Ordenen flyttet da til Baltikum og representerte der i århundreder fremover store problemer for
Polen.
Fremmedhatet førte i 1213 til en sammensvergelse blant stormennene, ledet av bán (jarl) Bánk, som var rettet
mot dronningen. Mens kongen med sin hær var borte og kjempet for Halitsch, myrdet de sammensvorne
dronningen og en rekke av hennes tyske følge. Det var betegnende for kongemaktens svekkelse at i første
omgang ble bare en av de sammensvorne straffet.
Den gyldne bulle
Opposisjonen til kongens indre politikk fortsatte imidlertid å vokse videre også etter dette. I 1214
oppnådde den å få kronet den vel åtte år gamle prins Béla til konge. I første omgang førte ikke dette til noen
forandring, men fra 1220 fungerte Béla som regjerende hertug av Dalmatia-Kroatia, og hadde altså en egen
stor landsdel på ca 50 tusen km til rådighet, med eget hoff og egne økonomiske ressurser. Men selvom han
var sterkt imot farens økonomiske politikk, stilte han seg ikke i spissen for hans motstandere. Misnøyen førte
imidlertid i 1222 til at kongen ble tvunget til å utstede den såkalte Aranybulla, Bulla aurea, det vil si Den
gylne bulle, et frihetsbrev som i likhet med Englands Magna Charta fra omtrent samme tid innskrenket
kongens makt ytterligere, og innrømmet store privilegier til adelen, i første rekke til lavadelen, på bekostning
av kongen og delvis de høyadelige. Frihetsbrevet bar tydelige tegn på sentralmaktens vesentlig svakere
stilling overfor adelen generelt, det presiserer nemlig ius resistendi, altså adelens rett til motstand, i tilfelle
kongen skulle krenke dens privilegier. Det var imidlertid også rettet mot det tiltagende føydale anarkiet i
landet, høyadelens, baronenes forsterkede tendens til maktmisbruk og selvtekt. Bullen bestemte også at
embeter bare kunne innehas av ungarere.
Bevegelsen som sto bak kravene i Bulla aurea, var ledet av en gruppe magnater, men dens hovedmasse
ble utgjort av lavadelens brede skikt, de frie servientes regis, med små eller mellomstore eiendommer, og
hvis eneste plikt overfor kongen var å yde krigstjeneste. Lavadelen var fremadstrevende og ville gjerne
utvide (eller i det minste beholde) sine rettigheter som i navnet ble av dem ført tilbake til István den hellige.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 86 -