UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — III. Árpádenes middelalderrike 997—1301
markedene holdt på søndager (ungarsk vasárnap, av opprinnelig vásárnap ‘markedsdag’), senere ble
imidlertid lørdag (ung. szombat) den mest vanlige torgdag, men også kedd ‘tirsdag’, szerda ‘onsdag’ og,
mere sjelden, csütörtök ‘torsdag’, jfr. ungarske stedsnavn som Szombathely, Nagyszombat, Tardoskedd,
Dunaszerdahely, Csíkszereda, Csütörtökhely m.m.
Som tidligere nevnt, hadde den arabiske forfatteren og reisende fra Granada, Abu Hamid al Garnati et
fireårig opphold i Ungarn i årene 1150-53. Ifølge hans fortegnelser hadde Ungarn da “åtteogsytti byer”; dette
stemmer godt overens med antallet av vármegyék (komitater, grevskaper, fylker) som vi også av andre kilder
har kjenskap til. Hans inntrykk var ellers at “Ungarn er et land som har den beste råd og fråtser i overflod” 8
Markedene, også varebyttehandelen, bidro til å fremme urbaniseringsprosessen og gjorde det mulig at i
byene ble det etablert et befolkningslag av kjøpmenn og håndverkere som i større eller mindre grad var
uavhengige av det føydale systemet og dannet en spe begynnelse til et borgerskap. Det fantes håndverkere
også i landsbyene og på godsene, de var imidlertid ikke frie, men sto i avhengighetsforhold til sine føydale
herrer. De hadde som oftest sine jordlapper å dyrke ved siden av sitt håndverk, og de betalte sine skatter
med håndverksprodukter. Ellers var landsbyer den grunnleggende bosettingsform, men innbyggerne i
landsbyene var svært forskjellige når det gjaldt deres rettslige og økonomiske stilling. Den ideelle – og
kanskje dominerende – produksjonsform i jordbruket var den selvstendige bondegård, hvor hus, jord og
redskap var i den enkelte jordbrukerens besittelse. (Som et interessant trekk må her nevnes at i eldre tiders
Ungarn var det, i motsetning bl.a. til Norge, yngstegutten som arvet og overtok farsgården som “odelsgutt”.)
Nest ideelle var bonden med eget hus og som leide jord fra en lensherre, og betalte for det med arbeid og
jordbruksprodukter. Nederst på samfunnstrinnet sto de rettsløse og fullstendig ufrie slaver (servus, tjener),
men det fantes også grupper som dannet overgang mellom de enkelte sosiale lag. I en undersøkelse som
omfattet dokumenter fra 1000-tallet til midten av 1200-tallet, var 9,1 % av landsbybefolkningen karakterisert
som servus, dvs. slave, trell; 13,2 % som libertinus, altså delvis frie menn, mens 25,4 % betegnet som helt
frie og selvstendige bønder. De større godsene, verdslige som kirkelige, viser et helt annet sosialt bilde: 45,2
% servus, 18,3 % libertinus, 15,6 % med “yrke” (f.eks. diverse håndverkere) og mindre enn 10 % helt frie (i
juridisk forstand).
For landets økonomi var nok landbruket det viktigste element, men det var også andre faktorer som spilte
inn og som etter hvert fikk en voksende betyning. I første rekke må her nevnes gruvedriften. Også den
ovenfor nevnte Abu Hamid al Garnati har lagt merke til at “de, (dvs. ungarerne) utvinner gull og sølv av sine
fjell”. Flest gruver fantes det i Transsylvania og Nord-Ungarn. De var ikke bare viktige inntekstkilder for
kongen, men leverte også råmateriale til myntpregingen og til gullsmedene. Gullsmedkunsten sto på høyt
nivå, og dens tradisjoner ble ført tilbake til tidene da ungarerne ennå hadde et nomadiserende levesett på
steppene ved Svartehavet. Når det gjelder jernhyttedriften, var Vasvár (‘jernborg’) i Vest-Ungarn til å
begynne med det viktigste sentrum, men tyngdepunktet forskjøvet seg etter hvert til Nord-Ungarn. Smedene
utgjorde en viktig yrkesgruppe, det fantes hele landsbyer bare bebodd av smeder, og de hadde like gamle
tradisjoner som gullsmedene. Især var våpensmedene av stor betydning, og de ungarske sverd og sabler av
internasjonal rang (sabel avledes av ungarsk szablya).
Fremstilling av tekstiler og potter var for det meste knyttet til små verksteder eller så var de selvproduserte
til familiens eget bruk.
Tidligere i kapitlet ble den ungarske kongens absolutte maktposisjon omtalt. Det må imidlertid tilføyes at
kongen fra gammelt av fikk god hjelp og støtte fra visse institusjoner og dignitærer som utviklingen i tur og
orden hadde frembrakt. Det viktigste var nok kongens råd som besto av det øverste skikt av landets
stormenn, de rikeste magnater (maiores, nobiles, optimates), blant dem den kroatiske bán og vajdaen av
Transsylvania (vajda av gammelslavisk vojeda ‘hærfører’) samt hoffets ledende dignitærer: nádor (palatin,
comes palatinus), udvarispán (curialis comes), hoffmarskalk, skattmester og munnskjenk, men også
hovedmennene fra borgene; dessuten erkebiskopene og biskopene. Rådet kom sammen som regel en gang
i året, omkring István den helliges festdag 20.august; en engre krets av rådsmennene også ved jule- og
påsketider, og ellers foran en og annen viktig avgjørelse.
Allerede biskop Otto av Freising hadde lagt merke til at “de, (dvs. ungarerne) ikke tager fat paa nogen
vigtig sag før efter hyppig og lang raadslagning(...) De kommer sammen ved deres konges hof, idet hver
især af de fornemme bringer en stol med sig, og de undlader ikke at forhandle og diskutere om deres stats
stilling.” 9
8 (Abu Hamid al-Andalusi al-Garnati) Abu Hamid al Granadino y su Relación de viaje por tierras Eurasiáticas. Madrid
1953, se i: Acta Orientalia Academiae Scientiarum Hungaricae, 5/1955: 205-30.
9 Otto af Freising: Kejser Frederik Barbarossas historie. Kbh. 1943: 65.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 82 -