UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — III. Árpádenes middelalderrike 997—1301
kongen selv. Og på 1100-tallet var jordeiendom fremfor alt annet nettopp det som dannet maktens virkelige
basis og gjorde det mulig å opprettholde og livnære væpnede styrker. I Vest-Europa hersket på denne tid
nesten overalt oppløsningstendenser med føydal splittelse og svekket sentralmakt: nesten hver eneste
større borg, landområde, provins eller by ble etter hvert forvandlet til egne lilleputtstater med eget
pengesystem, egen hær, egen administrasjon og politikk med streven etter størst mulig uavhengighet fra en
nominell konge- eller keisermakt. I den forbindelse er det betegnende, hvordan biskop Otto av Freising
(1114-58, biskop fra 1137) som hadde vært med i det annet korstog 1147-49, som er blitt ført gjennom
Ungarn av keiser Konrad 3 og franskekongen Ludvig 7, og fått således god anledning til å lære å kjenne
forholdene i landet på nært hold, hadde oppfattet den ungarske kongens stilling: “Men alle adlyder de deres
fyrste i den grad, at alle anser det for en synd ikke blot at ophidse ham ved aaben modsigelse men blot at
nedsætte ham ved hemmelig hvisken. Dette er grunden til, at de to tredjedele af bøden ved enhver
retshandling tilfalder den kongelige kasse, og kun en tredjedel bliver tilbage til greven 4 , idet det førnævnte
rige er delt i halvfjerdsinstyve eller flere grevskaber; og ingen vover i dette saa udstrakte land med
undtagelse af kongen at slaa mønt eller oppebære told (...) Fyrstens vilje alene anses af alle for en rettesnor.
Og hvis fyrsten skulle ønske at føre krigstogt, forener alle sig uden modsigelse ligesom til et legeme. Hvad
angaas bønderne, som bor i landsbyerne, udruster ni den tiende eller ogsaa syv den ottende og nedefter,
hvis det er nødvendigt, med det til krigen nødvendige tilbehør, og resten bliver hjemme for at dyrke jorden.
Og de, der er af ridderstand, vover ikke at blive hjemme, med mindre der foreligger den mest tvigende grund.
Men i kongens egen hærafdeling omgiver gæster, 5 af hvilke der er en stor mengde der, og som kaldes
fyrster hos dem, kongens person for at beskytte den.” 6 Biskopen legger i sin bok ikke skjul på den antipati,
forakt og det hat han betrakter ungarerne med: “Og de førnævnte Ungarere er hæslige af udseende, med
dybtliggende øjne, lave af skikkelse, barbariske og vilde i sæder og sprog (...).” 7
Men virkeligheten bryter fra tid til annen igjennom hans sterke fordommer som f.eks. når han
karakteriserer Ungarn som “paradisus Dei” ‘Guds paradis’: “Denne provins, som fra gammel tid er blevet
kaldt Pannonien (...), er nemlig i det indre en vidt udstrakt slette, der udmærker sig ved floder og vande, der
gennemstrømmer den. Den er rig paa skove, der er fulde af forskellige slags vildt, og den en kendt for saavel
at være yndig ved sine markers frugtbarhed, saa at man kunde tro, at det var guds paradis(...)”
Ungarn var på 1100-tallet et utpreget agrarland, hvor jordbruk var det dominerende element, men hvor
også fehold spilte en tradisjonelt stor rolle. Av militære grunner var hestehold meget viktig, men for selve
landbruket var oksen som trekkdyr langt viktigere. Kvegbestanden var høy, og eksporten av kveget fri, i
motsetning til hesten, hvis utførsel var kongelig monopol. Fåret på sin side hadde betydning for landets
ernæring. Ellers var korndyrking alminnelig utbredt i landet, med hvete og rug som de viktigste sorter, –
rugen for å lage øl av. Vindyrking viser en stadig økende popularitet og vin blir snart den vanligste drikk for
de mellomste og høyeste lag av befolkningen, mens ølet ble fortrinsvis drukket av de fattige. Jordsmonnet og
klimaet var meget gunstig også for dyrking av frukt og grønnsaker, men det vanligste var at alt gikk til eget
forbruk. Selvforsyning var i det hele tatt tidens karakteristiske løsenord i hele Europa, og dette gjaldt de
minste jordbruksenheter (gårdene) så vel som de helt store gods. Og det er nettopp selvforsyningsprinsippet
som forklarer hvorfor dyrking av lin og hamp var så utbredt. Som tilleggsnæring var biavl, fiske og
fangst (jakt) de mest alminnelige. Nye dyrkingsområder ble vunnet ved rydding (brenning) av skoger og ved
tørrlegging av myrer. Foregangsmenn på dette område var en fransk munkeorden, stiftet i 1098 ved klosteret
i Citeaux, cistercienserne, som ble invitert til landet av flere ungarske konger, især fra 1140-årene.
Pengesirkulasjonen lå på et lavt nivå. Som byttemidler brukte man håndverksprodukter og overskudd av
jordbruksproduktene. Også de fleste skatter og avgifter ble erlagt in natura. Omsetningen skjedde mest på
markedene. De fleste byer og borgsentre hadde etter hvert fått bestemte torgdager; opprinnelig var
4 Otto bruker her ordet comiti, av comes, kongens hovedmann for den enkelte kongelige borg (vár), med
forvaltningsrett over det omkringliggende område kalt vármegye (“fylke”).
5 Ottos uttrykk ab hospitibus, av hospes, gjelder riddere av utenlandsk herkomst, bosatt i Ungarn og fast tilknyttet
kongen.
6 (Otto av Freising) Ottonis episcopi Frisingensis et Rahewini: Gesta Frederici seu rectius Chronica. Berl. 1965.
Sitatene her er etter verkets danske oversettelse av Kåre Olsen: Otto af Freising: Kejser Frederik Barbarossas historie.
Kbh.1943: Bog I, kap.32, s.64-66.
7 Her må det bemerkes at disse vilt utseende menn som han beskriver, var etter all sannsynlighet petsjenegere som
kort tid i forveien hadde søkt tilflukt i Ungarn etter å ha blitt slått av kumanene (polovetserne) og som nå ble tildelt
bosetningsområder bl.a. i Vest-Ungarn, mot å tjenestegjøre der som grensevakter; til deres oppgaver hørte også å følge
med vaktsomme blikk korsfarernes brokete hærskarer på vei gjennom Ungarn. Vi kan imidlertid ikke utelukke det heller
at Otto virkelig hadde funnet også de “ekte” ungarerne like styggelige...
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 81 -