UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — III. Árpádenes middelalderrike 997—1301
Sistnevnte fikk nå også støtte fra keiser Fredrik Barbarossa som likte dårlig muligheten av at Ungarn
eventuelt skulle forvandles til en bysantinsk vasallstat.
István 3 klarte deretter å slå István 4s hær ved Székesfehérvár. Etter dette kom det til et forlik mellom
ham og keiser Manuel: kong Istváns yngre bror Béla ble forlovet med Manuels datter Maria som da var den
offisielle tronarvingen i Bysants; hertug Béla fikk styre Kroatia og Dalmatia (det betydde i praksis at disse
områdene kom igjen under bysantinsk kontroll), og fulgte med keiseren til Bysants som despotes, den
høyeste dignitær etter selve keiseren. I de påfølgende årene kom det imidlertid, til tross for dette, til flere
væpnede konfrontasjoner mellom Bysants og Ungarn, idet ingen av partene var riktig fornøyd med tingenes
tilstand. Krigene førte imidlertid aldri til noen avgjørende rokking ved den opprinnelige stillingen. I 1169 fikk
keiser Manuel uventet en sønn som allerede i 1171 ble kronet til med-keiser, samtidig som hertug Béla er
blitt fratatt tittelen despotes, og hans forlovelse med keiserdatteren Maria opphevet; istedet fikk han gifte seg
med Manuels svigerinne Agnes.
István 3 nyttet tiden til å etablere dynastiske (og vennskapelige) forbindelser med Venezia. Forholdet
mellom Venezia og Bysants ble samtidig meget kjølig. Høsten 1171 dro en venetiansk flåte sogar mot
Bysants. – Før han uventet døde i mars 1172, bare 25 år gammel, klarte István 3 også å ordne opp i sitt
mellomværende med pave Aleksander 3. Konkordatet av 1169 presiserer pavens rett til å utnevne biskoper
og abbeder, og regulerer en del uklare forhold mellom staten og kirken. Kong István 3 var en begavet og
vidsynt ung mann, og kunne sikkert blitt en betydelig statsmann, om han hadde fått leve noen årtier til.
UNGARSK SAMFUNN PÅ 1100-TALLET
Ungarns innbyggertall ved inngangen til 1100-tallet anslåes til 1,2 millioner, ved utgangen av århundredet
til 2 millioner. Det skal med andre ord ha funnet sted en rivende utvikling i landet, en virkelig oppblomstring,
også når vi regner med at en ikke ubetydelig del av befolkningsveksten nok skyldtes innvandring av
fremmede folkeelementer. Rasemessig var det ungarske samfunn fra gammelt av meget heterogent.
Fremmede var alltid hilst velkommen. Denne romslige holdning er sogar blitt gjort til offisiell politikk av
kong István den hellige, noe som fremgår klart av hans Formaninger til sin sønn, prins Imre.
Da kong István hadde giftet seg med den bayerske prinsesse Gisela, ble hun fulgt til Ungarn av et større
antall bayerske riddere samt ulike typer hoffolk. De fleste av dem kom aldri til å forlate Ungarn mer. Dette
hadde gjentatt seg også senere, hver gang Ungarns konger hadde skaffet seg gemalinner fra utlandet. I
tillegg var det især fra Tyskland kommet mange høyadelige “flyktninger”, som oftest i følge med sine
velpansrede og veltrenede ryttere, hvis antall kan ha vært opptil flere hundre ad gangen; i de fleste tilfeller
representerte disse flyktningene den tapende part i ulike rivaliserende politiske stridigheter. I Ungarn kom de
til å utgjøre en verdifull del innen de ungarske kongenes militære krefter. Til gjengjeld fikk de vanligvis
overdratt seg store jordeiendommer. De ble kalt hospites eller advent.
Infiltrasjonen av ulike slaviske folkegrupper og tyskere (fra 1200-tallet også av rumenere) på landets
randområder hadde en annen karakter, uten at de hadde blitt avvist av den grunn. Fra tid til annen hadde
større eller mindre, organiserte grupper av vallonere, flamlendere, italienere og tyskere kommet til Ungarn
som for det meste hadde forlatt sine respektive hjemland av sosiale, politiske, i senere tider av religiøse
grunner eller som følge av krigshandlinger (som f.eks. italienerne fra Milano, etter Fredrik Barbarossas
erobring av deres by, jødene fra Sydvest-Tyskland, etter korsfarernes pogrommer). Større grupper av
petsjenegerne hadde søkt tilflukt i Ungarn da kumanene begynte å okkupere deres landområder. Mange av
nykommerne var flinke håndverkere eller handelsmenn, og de hadde alle gitt sitt spesifikke og verdifulle
bidrag til at urbaniseringsprosessen kunne gå så raskt for seg i landet. En rekke av dem fikk i større
enhetlige grupper bosette seg i sammenhengende områder, fra før av bare sporadisk bebodd, som f.eks.
sakserne i Syd-Transsylvania og i de nordligste deler av Ungarn. De hadde av ulike ungarske konger fått
betydelige privilegier, jfr. Andreanum, gitt av kong András 2 i 1224, som sikret sakserne autonomi.
Andreanum var i århundreder fremover nærmest et unikum i folkerettslig sammenheng. Sakserne klarte da
også, sammen med flere andre folkeslag som hadde bosatt seg i større enhetlige etniske grupper, å bevare
sine nasjonale-folkelige egenart uavkortet gjennom hundreder av år – i seg selv en slående dementi av
løgnaktige påstander om angivelig ungarsk intoleranse overfor nasjonale minoriteter og folkegrupper.
Ungarsk 1100-tall er ellers preget av at føydalismen for godt fikk befestet sin stilling i samfunnslivet.
Men den ungarske føydalisme, som opprinnelig hadde oppstått etter vestlig påvirkning, fremviser også
trekk som røper strukturelle forskjeller mellom vesterlandsk og ungarsk føydalisme. Viktigst av dem er
kongens enormt sterke sentrale maktposisjon, økonomisk, juridisk som militært. Jordeiendommene i private
hender utgjorde i denne tid bare under en tredjedel av landets samlede jordarealer, mens resten tilhørte
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 80 -