UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — III. Árpádenes middelalderrike 997—1301
Til en av domkapitlenes viktigste funksjoner hørte gjennomføringen av de beryktede gudsdommene
(ordalium). Det var en særegen form for rettergang, med appell til Gud som bevis, fra en person som var
anklaget for noe, hvor alminnelig bevisførsel var vanskelig eller umulig. Den anklagede (mistenkte) måtte da
undergå en fysisk prøve, hvis resultat ble betraktet som Guds egen avgjørelse. De mest kjente former for
prøve var jernbyrd (vedkommende måtte gå på glødende jern eller bære det) og vannprøve
(vedkommmende ble kastet i vannet og regnet som skyldig, hvis han/hun fløt!), ildprøve, kjeleprøve etc..
Gudsdommene var frem til midten av 1200-tallet alment akseptert også av kirken over hele Europa. I Ungarn
ble dette i første rekke brukt i forbindelse med tyverisaker.
Kriger og erobringer
Lászlós første år på tronen var utad preget av forsiktighet og ikke-innblanding i nabolandenes forhold.
Hovedgrunnen til dette var ekskongen Salamons nærvær i borgen til Pozsony, noe som, i hvert fall teoretisk,
kunne føre til ny borgerkrig. I 1080 ble imidlertid denne saken bragt til en løsning, og i mellomtiden hadde
dessuten László klart å stabilisere landets indre anliggender i betraktelig grad. På den annen side hersket
det på samme tid temmelig urolige og uklare tilstander i de fleste av nabolandene. Dette, i takt med at
Ungarns indre politiske styrke økte, representerte en stor fristelse som da etter hvert også førte til en
voksende ungarsk militærpolitisk engasjement og ekspansjon i retning syd.
Den ungarske stat og kirke hadde fra István den helliges dager hatt en tradisjonelt godt og nært forhold til
Pavestolen. Også kong László fulgte trofast i dette sporet ved konsekvent å ta parti for de legale pavene i
Pavestolens kamp mot keiser Henrik 4 (investiturstriden). Han støttet således ikke bare Gregor 7, men også
Viktor 3 og Urban 2 – kontra Henrik og hans motpave Clemens 3. Men fra begynnelsen av 1090-årene
kjølnet forholdet mellom Pavestolen og Ungarn noe, på grunn av hendelsene i Kroatia.
Kroatene (kroatisk hrvat, ungarsk horvát) var et slavisk folkeslag, bosatt frem til ca 500 e.Kr. nordøst for
Karpatene (Galicia). På 300-tallet ble deres bosetningsområder invadert av en iransk-sarmatisk folkestamme
som het horvat; de gikk snart opp i den slaviske urbefolkningen som imidlertid overtok deres folkenavn. I
forbindelse med dannelsen av Det avariske rike i Karpatbekkenet ble kroatene splittet: en del av dem
fortsatte å bo utenfor Karpatene i dagens Syd-Polen, resten av dem dro sydover langs Karpatenes østside
og ble hjulpet av gepidene og avarene over Donau; de erobret der Dalmatia, bortsett fra noen kystbyer, og
øyene i Adriaterhavet rett utenfor kysten. Kroatene sto i et avhengighetsforhold til avarene og deretter til
områdets vekslende herrer, så som frankerne, bysantinerne, bulgarerne og venetianerne, periodevis også til
Pavestolen, selvom dette siste stort sett bare var av åndelig karakter.
Ungarn, arvtageren etter avarene i Karpatbekkenet, hadde ikke før vært tiltrukket av dette ugjestmilde og
fattige fjellområde. Men fra 1040-årene, da motsetningene mellom Pavestolen og Det tyske keiserriket
begynte å bygge seg opp, kom også ungarernes gamle faste forbindelseslinje til Roma, den såkalte Strata
Ungarorum, under tysk kontroll, mens sjøveien forutsatte kryssing av Kroatia. Kroaterne betraktet ungarerne
som allierte, ikke minst i årene 1074-87 da Zvoinimir, som var gift med den ungarske kongen Gézas datter,
Ilona, hadde sittet på Kroatias trone. Zvoinimir døde imidlertid uten etterkommere, og det oppsto dermed
straks kaotiske indre tilstander i Kroatia, med overhengende fare for invasjon fra Venezias side. Dette truet
også Ungarns utenrikspolitiske handlefrihet. Ilona og hennes tilhengere anmodet derfor i den oppståtte
situasjon kong László av Ungarn flere ganger om å sende dem hjelp. I 1091 bestemte han seg endelig til å
etterkomme dette ønske, og lot ungarske styrker besette landet. Kroatia som stat ble imidlertid ikke direkte
innlemmet i Det ungarske rike, László nøyde seg med å få kronet sin nevø, hertug Álmos, til kroatisk konge.
Året 1091 regnes likevel av de fleste som opptakten til den kroatisk-ungarske symbiose som kom til å vare
mer enn 800 år.
I den forbindelse må det med det samme presiseres at Kroatia forble i alle disse århundrene en
selvstendig organisert nasjonal provins (bánság), som ble styrt av en særskilt kroatisk bán.
Den kroatiske aksjon var ennå ikke avsluttet, da Øst-Ungarn er blitt utsatt for et angrep fra kumanernes
side. (Mange formoder at dette angrep egentlig hadde vært arrangert av Bysants som et mottrekk mot
Ungarns kroatiske innblanding.) Kong László klarte imidletrid å avskjære kumanerne på deres vei hjemover
og tilintetgjøre dem ved Temesvár, hvor også deres fører falt.
Ved siden av Bysants følte også Pavestolen, som betraktet Kroatia nærmest som sin egen vasallstat, seg
krenket gjennom Lászlós militære engasjement i syd, især etter at den nye kroatiske konge, Álmos, vegret
seg å avlegge troskapsed til paven. Men kong László var av prinsipielle grunner imot å innrømme
Pavestolen rett til verdslig makt. Dette førte snart til konfrontasjon mellom pave Urban 2 og ham. I slutten av
1091 mottok kong László keiser Henrik 4s utsendinger. Kontakten førte til slutt til et forbund med keiseren,
brudd med pave Urban 2 og støtte til motpave Clemens 3 som hadde sitt sete i Ravenna. Et kirkemøte som i
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 73 -