UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — III. Árpádenes middelalderrike 997—1301
Åndelig kultur i Istváns Ungarn
Opprettelsen av den nye kristne ungarske stat medførte at mye av det som var karakteristisk for den
genuine ungarske kultur, etter hvert gikk tapt. En del av den ble regelrett og målbevisst utryddet med
voldelige midler, dette gjaldt først og fremst praktisk talt alt som sto i forbindelse med den hedenske tro. Bare
svært få av de gamle sjamanistiske tekster, myter, viser og besvergelser klarte å slippe unna og leve videre i
folkets muntlige tradisjoner, som oftest i form av folkeeventyr, folkeviser eller som deler av den almene
folkelige overtro. Man forutsetter ellers at før Istváns tid (og i likhet med f.eks. basjkirene og kirgisene som
den dag i dag har den) må det ha eksistert en form for fortellende heltediktning, hvor forfedrenes ærerike dåd
er blitt besynget ved ildstedene foran teltene. At også kjærlighet og forelskelse må ha fått sin lyriske
utforming, vitner Ungars mange folkeviser om. I middelalderen ble de av de geistlige kalt virágénekek
‘blomstersanger’, selvom det ikke nettopp var blomstene som ble besynget i dem, men høyst individuelle
menneskelige følelser, lidenskaper og lidelser. Presteskapet hadde liten kontroll med dem, de ble jo sunget i
hjemmene og i arbeidet.
Det må ha vært en slik sang som etter legenden er blitt hørt av den hellige biskopen Gellért en kveld et
sted i Ungarn, der han overnattet under en av sine reiser. Han ble inderlig grepet av den fengende melodi
som ble sunget av en ung kvinne, mens hun var opptatt med å dreie på den tunge møllesteinen... Gellért
kalte sangen for symphonia Ungarorum, ‘ungarernes symfoni’. Det var ellers den samme hellige Gellért som
sto for det første filosofiske verk som ble skapt på ungarsk jord: Deliberatio supra hymnum trium puerorum.
Formelt sett var dette forklaringer til tekster i Den hellige skrift, men forfatteren gir samtidig også en bred
omtale av den hellenistisk-greske filosofi. Han skal faktisk ha vært den første som i teologien anvendte
nyplatoniske elementer. Gellért (ca 980-1046) var en forhenværende benediktinerabbed og stammet fra en
velstående venetiansk patrisierfamilie. Han ble av kong István kalt til Ungarn for å være med på kristningen
av magyarene og for å oppdra kronprins Imre. Fra 1030 var han biskop av Csanád i Syd-Ungarn. I 1046,
under de urolige tidene etter Istváns død, ble han fanget av hedenske opprørere, som kastet ham, bundet til
en kjerre, fra et fjell i Buda og ned i Donau. Fra da av kalles dette fjellet for Gellértfjell. Han ble som forkynner
og martyr kanonisert i år 1083.
Det oppfattes som sannsynlig at det var han som førte i pennen også tidens andre ungarske
vitenskapelige verk, hvis forfatter var selve kong István (også dette ble skrevet på latin): De institutione
morum ad Emericum ducem, alment kjent og sitert som Intelmek [‘formaninger’]. Det var altså sønnen Imre,
kronprinsen, som István her har rettet sine formaninger til. Verket er en statsteoretisk skrift, basert på
middelalderens noe mystiske kirkelige statsoppfatning som bl.a. hevder at kongen er Guds tjener, og at
staten virker innenfor kirken som dens organ. Han tegnet et idealbilde av den kristne konge, og oppfordret
sin sønn til å etterstrebe dette idealbilde (som han selv i mangt og meget hadde gestaltet, også etter
samtidens oppfatning).
Det viktigste for den ideelle monarken var etter hans mening å leve i harmoni med sine primære
støttespillere: de høyere geistlige, høvdingene, lensherrene, sine hovedmenn (ispánok), tjenestemenn og
soldater. Det finnes en setning i Formaninger som usedvanlig ofte tas frem og siteres: “Svakt og skrøpelig er
det land som bare har ett språk og en slags sed.” Han åpnet selv landets grenser på vidt gap for å slippe alle
som ønsket det, inn i magyarenes rike. Nøyaktig 900 år senere kom disse fremmede (eller rettere sagt deres
etterkommere) som han så begeistret hadde hilst velkommen, til å rive Ungarn i stykker. Hans noe naive
statsfilosofi hadde sine røtter i datidens universalistiske åndsstrømninger og i sin til det fanatiske grensende
kristne overbevisning som hevet seg høyt over det partikulære og det nasjonale.
Det første verk i Ungarn, som ble forfattet av en ungarskfødt forfatter (om enn på latin), var imidlertid
Legenda Sanctorum Zoerardi et Benedicti. Dets forfatter var Mór (Maurus) den hellige (1000-tallet),
benediktinermunk og senere abbed i Pannonhalma, i tiden 1036-64 biskop av Pécs i Syd-Ungarn. Hans verk
er fra 1060-årene og er å finne i Scriptores Rerum Hungaricarum tempore ducum regumque stirpis
Arpadianae gestarum. I.II. Budap. 1937-38: II, 357-61.
Ungarskspråklig litteratur har vi ingen spor etter fra denne tid, bortsett fra spredte ungarske ord og
ungarske egennavn i en rekke ulike dokumenter og tekster som ellers er skrevet på gresk eller latin. Det
eldste av dem er Donasjonsbrevet til nonnene av Veszprémvölgy. Originalen fra 1002 er gått tapt, men dets
renovatio fra 1109 oppbevares i det ungarske statsarkivet. Det neste og vesentlig viktigere er Stiftelsesbrevet
til abbediet av Tihany fra året 1055.
Noe bedre er situasjonen hva angår kunstgjenstandene, den bildende kunst og byggekunsten fra denne
tid. Men når vi nevner kunstgjenstandene, tenker vi her egentlig på kunsthåndverk. Som vi før hadde sett
det, tok magyarene rikelige tradisjoner med seg på dette felt inn i Karpatbekkenet, i første rekke ornamentikk
og utsmykning. Ungarske museer oppbevarer et utall av våpen, belter og seletøy med sølv- eller gullbeslag
fra den aktuelle tid, dessuten en rekke av de så typisk ungarske sabeltasker med sin vakre
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 65 -