UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — III. Árpádenes middelalderrike 997—1301
Bispedømmene kom tidlig med visse undervisningstilbud, i første rekke til dem som følte seg kallet til det
geistlige livet, men etter hvert også til dem som skulle til det verdslige forvaltningsapparatet. Landets
kommende krønike- og kodeksskrivere (og avskrivere) fikk sin utdanning nettopp ved bispesetene eller i
klostrene (mange av dem fikk senere gjøre tjeneste ved kongens Kanselli) som også var arnesteder for
landets første biblioteker.
En forutsetning for å kunne fullføre landets kristning var at minnesmerkene etter den gamle sjamanistiskhedenske
tro ble ødelagt og fjernet. Dette gjaldt avgudsbildene så vel som kultstedene. Mesteparten av
dette arbeid som møtte blodig og forbitret motstand, ble alt gjennomført av fyrst Géza, men også kong István
hadde igjen en god del å utrette på dette felt. Dypt troende som han var, kjente han imidlertid ingen hensyn
og skånsomhet når det gjaldt den unge ungarske kristne kirkens sak, og for ofte frem med den største
hårdhet, om det trengtes. Han ble derfor, i likhet med sin far Géza, hatet av mange av sine samtidige, dette
fremgår klart av våre middelalderkilder.
På den annen side oppsto det legender omkring hans liv, person og fromhet allerede mens han ennå
levde, og han ble ofte kalt “rex christianissimus”, ‘den mest kristelige konge’.
Lovgiveren
Ungarerne som erobret Karpatbekkenet, var skrivekyndige, men de brukte runeskrift. Man antar at den
var av tyrkisk opprinnelse eller at den i det minste ble inspirert av tyrkiske folkestammers skrift. Av de 38
tegn som det ungarske runealfabetet oppviser, er 4 helt identiske med tyrkiske tegn, og ytterligere 16 ligner i
større eller mindre grad på tegn i det tyrkiske runealfabet. Dette skulle tyde på at den ungarske runeskrift i
grunn er et temmelig selvstendig verk. Den var i bruk frem til 1700-tallet, især iblant széklerne i
Transsylvania og blant gjeterfolk i det store ungarske sletteland.
Med kristendommen meldte imidlertid også behovet seg for en skrifttype som kunne være tilgjengelig for
den kristne verden. Kontaktene med Bysants var ikke intense nok til at det greske alfabet skulle kunnet få
innpass i Ungarn, enda mindre sjanse hadde det glagolittisk-slaviske. De fleste misjonærene kom fra land
som lå vest for Ungarn. Å velge det latinske alfabetet var i denne situasjon det mest naturlige. Skrivekyndige
fantes imidlertid, i hvert fall til å begynne med, bare blant misjonærene; da de ikke behersket ungarsk, eller
bare i liten grad, falt det rimelig å bruke latin som språk i skrevne tekster, latin var jo dessuten romerkirkens
offisielle språk (Bysants anvendte som kjent gresk) og skulle kunne forstås av alle misjonærer, uansett
hvilket land de kom fra. Av disse grunner brukte også kongens kanselli latin når det skulle utstede ulike
kongelige dokumenter. Man antar at det i Istváns tid ble utferdiget minst 20 slike dokumenter (stiftelsesbrev,
eiendomsbrev, gavebrev o.l.), av dem er fire kjent i dag. Også kongens to lovbøker er bevart, men det er
sannsynlig at det eksisterte også en tredje lovbok. Den første lovbok dateres til begynnelsen av Istváns
regjeringstid. Det fremgår av den med all tydelighet at den ungarske lovgiver kjente godt til ulike
vesterlandske lovverk og til kirkemøtenes beslutninger, men at han under nedtegnelsen bestandig hadde for
øye sin samtids aktuelle problemer og forholdene i det ungarske samfunn. Lovene gjenspeiler ofte sogar den
gamle nomadisk-hedensk-ungarske sedvanerett, direkte eller indirekte, positivt eller negativt.
Den første lovbok regulerer kirkens og presteskapets stilling, sikrer utøvingen av den kristne religion,
fastslår den nye eiendomsordningen, vil forebygge og forhindre voldshandlinger, behandler edsbruddet,
omtaler og sikrer godseierens rettigheter overfor sine folk, enkenes og de foreldreløses rettigheter,
omhandler heksene og trollmennene. Boken angir ikke bare lovbruddets mulige former og karakter, men
meddeler med det samme også straffen – den er altså å anse som en straffelovsbok. Den annen lovbok er
av mange datert til 1030-årene, men mye tyder på at det kan kun ha vært noen få år mellomrom mellom de
to lovbøkene. Den har en utpreget supplerende og presiserende karakter til den første. Det direkte nye i den
er omtalen av sammensvergelse mot konge og kongedømme; dessuten forordningen om betaling av tiende
til kirken.
Ingen av lovbøkene omfatter ulovligheter og forseelser som kirken i alminnelighet holder for å være synd.
Disse henvises til kirkelige instanser. Lovbøkene presiserer også dommermyndigheten, måten de enkelte
dommere er over- eller underordnet hverandre.
Man får inntrykk av at lovene i de to lovbøkene er på høyde (og på bølgelengde) med den strenghet som
er så karakteristisk for den føydale og kristne middelalder. På flere felter er imidlertid István merkbart
mildere. Viktigst var det at Ungarn med Istváns lover overtok en ledende stilling i Europa når det gjaldt
borgernes alminnelige rettssikkerhet i kongedømmet. Denne nesten enestående grad av rettssikkerhet kan
sterkt ha bidratt til den store innvandring som i disse årene har begynt til Ungarn fra Europas ulike deler.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 64 -