UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — III. Árpádenes middelalderrike 997—1301
Landets territoriale omorganisering og sosiale omforming
Etter beseiringen av sine innenlandske hedensk-ungarske motstandere og igangsettingen av effektive
tiltak for å fremskynde fullføringen av landets kristning, er turen kommet til omorganiseringen av dets
territoriale inndeling og forvaltning. Den inndeling som til nå gjaldt, var stort sett basert på stamme- og
ætteområdene fra landnåmets tid, mens selve forvaltningen var i ættehøvdingenes hender. Dette bød på
store vanskeligheter for den nye sentraliserte statsmakt. Ved innføringen av det nye system ble det tatt
hensyn til de erfaringer man hadde høstet i andre land, først og fremst i nabolandene, med sine territoriale
systemer. Istváns system ble imidlertid ingen direkte kopi av noen av dem, men det sprunget liksom direkte
ut av Ungarns egne forutsetninger og behov. Nøkkelordet for det nye system i Ungarn ble vár ‘borg’. Det
fantes festninger i Karpatbekkenet også i tiden fra før det ble erobret av ungererne. Disse ble gjerne tatt i
bruk av de enkelte høvdinger som ofte også selv hadde satt i gang bygging av slike nye festninger. Især
gjaldt dette Árpádhusets fyrster og hertuger. I Gézas tid påbegynte man også utbyggingen av noen større
steinborger som Esztergom og Székesfehérvár, noe som også István fortsatte med.
I første omgang ble vel 44 av disse større eller mindre borgene valgt og pekt ut som lokale sentre, med
forvaltningsrett og -plikt overfor et nærmere angitt område rundt dem, kalt megye. Landet ble altså inndelt i
44 vármegye (‘komitater’, ‘fylker’, ‘grevskaper’). Hvert komitat (comitatus) fikk innsatt en ispán (hovedmann,
comes) som øverste leder. Ispánene var kongens egne tjenestemenn som fikk et utstrakt myndighetsområde
som bl.a. omfattet kommandoen over borgens militære enheter; dommermyndighet; innkrevingen av
skattene; politimyndighet etc.. Til hver borg hørte en større eller mindre gruppe soldater kalt várjobbágyok
(‘borg-leilendinger’), som hadde sine små gårder like ved borgen, drevet med treller. Disse militære
representerte kongens makt og vilje, de beskyttet den lokale befolkning mot kriminelle og mot fienden,
forsvarte borgen og sendte etter behov kontingent til kongens hær. Bak murene eller i direkte tilknytting til
borgen sto, som oftest fra før av eller ble nå bygget, en eller flere kirker, hver med sitt presteskap; flere av
borgene fungerte dessuten som bispesete. Inne i den enkelte borg, når den var stor nok til det, eller rett
under og utenfor murene, bosatte seg etter hvert flere og flere håndverkere, kjøpmenn, arbeidsledere og
ulike tjenestemenn, slik at borgen litt etter litt utviklet seg til en virkelig by, hvor urbaniseringsprosessen skjøt
stadig større fart. De vestligste deler av landet var forholdsvis godt forsynt med gode eller i det minste
brukbare veier, mange av dem ble i sin tid bygget av romerne som var velkjente for sitt solide arbeid og sin
ingeniørkunst. For de østlige landsdelers vedkommende representerte derimot veiene lenge et stort problem.
Denne utvikling fremskyndet også samfunnets ytterligere differensiering og lagdeling. De tidligere
stamme- og ættehøvdinger gikk i økende grad over til å fungere som lensherrer som fra nå av forvaltet “sine”
landområder i len av kongen, og kom derved til å stå i kongens tjeneste som hans vasaller. Deres rekker ble
stadig supplert av nye elementer: militære som fikk jordeiendommer av kongen eller av en annen
høyerestående lensherre for deres krigsinnsats; av det øverste skiktet av de fremmede (hospiti) som slo seg
ned i landet, ofte innkalt av kongen selv; geistlige og verdslige dignitærer, hoffolk etc.. De måtte alle sverge
troskap til kongen. Også kongen selv rådet over meget store jordeiendommer som i Istváns tid antas å ha
omfattet vel to tredjedeler av landets samlede jordareal. Dette, sammen med avgiftene og skattene, sikret
ham det nødvendige utkomme og gjorde det mulig for ham å betale lønninger til sine tjenestemenn og
soldater, og å dele ut belønninger. Landsbybefolkningen besto i prinsippet av frie bønder. De drev sine
jordlapper ved bruk av slaver som enten var etterkommere av den tidligere urbefolkningen eller ble brakt dit
som krigsfanger. Bøndene sto under konstant press fra lensherrenes side som etter hvert berøvet dem
mange av deres rettigheter. Mange av bøndene ble etter tidens løp betraktet som stavnsbundne livegne,
dvs. at de ikke fikk flytte fra gård og grunn; de måtte avlevere to tredjedeler av avlingen til sine lensherrer om
høsten. Men også de av bøndene som tross presset hadde klart å bevare sin formelle frihet, måtte betale i
hvert fall noe til lensherren, som oftest en tredjedel av avlingen.
I takt med landets territoriale nyorganisering ble også kirkens organisasjonsform utbygget. Som før nevnt,
opprettet kongen i 1001 et erkebispedømme i Esztergom. Landet fikk dessuten etter hvert ti bispedømmer,
med Veszprém, dronning Giselas by, som det første. Kongeparet stiftet dessuten en rekke klostre. Det første
av dem i tid som i rang var Pannonhalma. Benediktinerne der fikk vidtgående rettigheter og store
jordeiendommer av kongen. Denne ordenen spilte gjennom de kommende århundre en uvurderlig rolle i
landets åndelige og kulturelle liv, ikke minst gjennom sine skoler, berømt for sitt høye krav og sin kvalitet.
Ungarns kirke viste etter hvert ansikt også utad; den sendte f.eks. en delegasjon til kirkemøtet (konsilet) i
Frankfurt 1007; denne delegasjon ble forresten ledet av den samme abbed Astrik, nå som biskop av
Kalocsa, som hadde hentet kronen fra paven syv år tidligere. – Også med sin lovgivning forsøkte kongen å
fremme kirkens interesser. Det ble bl.a. lovbestemt at minst hver tiende landsby skulle bygge en kirke, og at
kirkegang på søndager var obligatorisk for alle. De som uten vektig grunn skulket, fikk harde straffer – av
den verdslige myndighet.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 63 -