UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — III. Árpádenes middelalderrike 997—1301
Man antar at István, ved kroningen, tilbød landet til Sankt Peter, men at dette var av en formell karakter
og uten kirkerettslig betydning for Ungarns status; Pavestolen var jo ingen politisk stat med vasaller, aller
minst ved årtusenskiftet. (Den senere tradisjon vet det slik at det var til Jomfru Maria István hadde tilbudt sitt
land, hun ble i hvert fall fra meget gammelt av kalt Patrona Hungariae og dyrket som landets beskytterinne,
mens Sankt Peter har fullstendig vært uten lignende tradisjon og kult i Ungarn.)
Både det å motta kronen fra paven og å tilby landet til Sankt Peter eller Jomfru Maria, var egentlig til
syvende og sist gjort for å unngå enhver form for avhengighet til Tyskland. “The royal crown made its wearer
a true sovereign, not indeed the Emperor’s equal in status, but in no respect subject to his overlordship,
while the Apostolic insignia made the Hungarian church free of any other authority save that of Rome alone –
an anormous reinforcement of the country’s real independence.” 2 Også det pavelige spyd med flagget, som
var gitt István sammen med kronen, var alt i seg selv et suverenitetstegn. Selve kronen hadde dessuten fått
en utforming som var annerledes enn vasallkongenes, og mer på linje med utformingen av keiserkronen,
altså allerede med sin form et symbol på suverenitet.
Denne såkalte pavelige krone, laget av gull og prydet med edelsteiner og et lite kors på toppen, utgjør nå
den øverste del av det som i dag kalles Stefanskronen (den hellige krone). Den nederste del derimot var en
gave fra den bysantinske keiser Mikael Dukas til kong Géza 1 i 1074. Stefanskronen fikk i løpet av de
kommende århundre, til dels også på grunn av sin opprinnelse, tidlig en sakral betydning: den ble selve
symbolet på statsmakten, bæreren av den kongelige makt. Men den ble også tillagt en kraft av mystiskreligiøs
karakter som skulle holde István den helliges rike sammen. Kronen ble i løpet av sin tusenårige
historie flere ganger stjålet eller borført, senest i sluttfasen av den annen verdenskrig; den kom da i
amerikansk besittelse og var oppbevart i USA til den i januar 1978 ble tilbakelevert til Ungarn.
En av kong Istváns første handlinger etter kroningen var å stifte erkebispedømmet i Esztergom. I
tilknytning til dette fikk han av paven påsken 1001 full apostolisk makt og myndighet til å stifte bispedømmer i
landet, til å organisere kirken, til å bygge og stifte klostre og kirker, og til å videre- og fullføre landets
kristning.
Sentralmakt kontra høvdinger
Ved kroningen ble ikke alle Istváns problemer løst. Landets to rikeste og mektigste høvdinger rett etter
kongen selv, Gyula og Ajtony strittet fortsatt imot kongemakten, og sto i veien for gjennomføringen av
landets nødvendige sentralisering, men også kristningen.
Gyula var Istváns onkel på morssiden; han var herre over Transsylvania og hadde sitt sete i
Gyulafehérvár (idag: Alba Iulia). Hans “land” omfattet også området med saltgruvene, hvorav de fleste
tilhørte Árpádhuset. Gyulas selvstendighetstanker representerte således en reell fare for saltforsyningen av
Ungarn. Dessuten hørte han til den gresk-ortodokse kirke. Gyula ydet imidlertid ingen væpnet motstand, da
István i 1003 personlig ledet et hærtog mot ham. Gyula og hans familie led da heller ingen overlast, men ble
flyttet til de indre områder av Ungarn. Gyula selv kom med i kongens følge og ble noen år senere sogar en
av Istváns hærførere i kampen mot Ajtony. Ajtony var herre over det senere Banat (ungarsk Bánság).
Formelt hørte også han til den gresk-ortodokse tro, men holdt seg stort sett til gamle hedenske skikker. Han
ble først farlig, da han tok til å føre sin egen utenrikspolitikk og gikk inn i et allianseforhold med Bysants. Han
begynte dessuten å legge toll på kongens skip som fraktet salt fra Transsylvania på elven Maros. Han og
hans såkalte “svarte ungarere” ble beseiret i 1008. Ajtony falt selv i slaget. Man antar at det kan ha vært han
som i forbindelse med disse kamphandlinger hadde gjemt i jorden de berømte “skattene fra
Nagyszentmiklós”, jfr. kapitlet om avarerne.
Kong Istváns kriger
I likhet med sin far Géza, var også István mer opptatt av landets indre omforming enn ytre ekspansjon.
Hans mål var å føre videre Gézás fredspolitikk.Han klarte imidlertid ikke å unngå å bli blandet inn i noen
konflikter likevel. Da Otto døde i 1002, ble Istváns svoger, den bayerske hertug Henrik, valgt til ny tysk konge
og fra 1013 tysk-romersk keiser (Henrik 2 den hellige, døde 1024.). I første omgang var dette meget gunstig
2 Macartney, C.A.: Hungary. A short history. Edinb.1962: 13.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 61 -