UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — II. Det ungarske folk: herkomst, språk og historie til 997 e.Kr.
Ungarn ville imidlertid aller helst utgjøre en egen og særskilt kirkeprovins, uavhengig av tyske kirkelige
sentre. Landet fikk heldigvis god støtte fra Pavestolen som håpet å kunne skape en motvekt i Ungarn mot
den stadig mer egenrådige tyske rikskirke som så ofte våget å stritte imot pavens vilje. Maktkampen ble
imidlertid først avgjort av István, Ungarns første konge. Det var forøvrig fyrst Géza som satte igang
utbyggingen av abbediet i Pannonhalma, som innen kort tid ble Ungarns kirkelig-åndelige sentrum, ledet av
benediktinermunkene. De kom til å spille en uvurderlig rolle i utbredelsen av vesterlandsk kultur, dens kristne
og åndelige verdier i landet, ikke minst gjennom de mange skoler de etter hvert fikk opprettet rundt om i
landet. Abbediet i Pannonhalma ble oppkalt etter Sankt Martin (Márton) av Tours (ca 316-397) som i sin tid
nettopp var født i denne landsdelen (Pannonia) og hvis kult i middelalder-Ungarn fikk en meget stor
utbredelse. For å eliminere den tyske kirkes pågåenhet, kalte Géza i stadig større antall inn slaviske
misjonærer, noe som også satte merkbare spor etter seg i ungarsk kirkelig terminologi, preget som den ble
av slaviske låneord. Ofte er det uråd å avgjøre fra hvilket av de slaviske språkene det enkelte lån har skjedd,
de fleste kom nok fra slovensk-karantansk, serbo-kroatisk, tidligere av bulgaro-slavisk, mens senere især fra
vestslavisk.
Biskop Bruno av St.Gallen hadde fått sete i fyrst Gézas hoff. Han ble der etterfulgt av Domonkos, som av
kildene kalles den første ungarske erkebiskop. I hvert fall sistnevnte må ha holdt hus i Esztergom, hvor
byggingen av den nye fyrstelige residens og borg ble begynt av Géza. Senest fra år 1000 regnes Esztergom
som sete for erkebiskopen, som noe senere også ble overhode (primas) for den ungarske kirke.
Kristningsarbeidet av Ungarn ble fra 990-årene mer og mer overtatt og videreført av biskopen av Prag,
Adalbert og hans krets. Adalbert skal også selv ha oppholdt seg i Ungarn, antakelig i 994 eller 995.
Enkelte kilder mener at det var han som under sitt oppholdt i Ungarn døpte Gézas sønn Vajk (tyrkisk
navn, av vaj ‘rik’ + ungarsk deminutiv suffix -k(a)) til István (Stefan). Man antar at István ble født mellom 969
og 975 (det er det siste årstall som er akseptert av de fleste). Siden Gézas familie selv ble døpt allerede i
972, ble også Vajk døpt en tid etter fødselen. Det skal også ha vært Adalbert som konfirmerte ham.
I sine siste år var Géza meget opptatt av å sikre fyrstetronen til sønnen István (Vajk). For å styrke hans
stilling innad, og forøvrig helt i tråd med hele sin utenrikspolitiske linje, fikk han i stand et giftermål mellom
István og prinsesse Gizella, datter av hertug Henrik 3 av Bayern, som døde i 995. Hans sønn, Henrik 4 av
Bayern (broren til Gizella), var glad for ekteskapet som også ble støttet av keiser Otto 3 som var Gizellas
fetter. Som et uttrykk for sin oppriktige velvilje og tilfredshet ga da fyrst Géza avkall på en del områder vest
for Ungarn, som omfattet Wien og det folketomme grenselandet fra elven Leitha til elven Enns i vest. Den
nye ungarske vestgrensen ble anerkjent av Tyskland så vel som av Bayern, og forble, bortsett fra noen
mindre endringer, gjeldende uforandret frem til 1920. Gizellas reisefølge til Ungarn besto ikke bare av
prester, men også av et større antall bayerske riddere. Samlet ga de ikke bare en kjærkommen støtte til
István i de stridigheter som nå ventet på ham etter at faren døde like etter bryllupet; de ble også
utgangspunktet for en betydelig tysk-bayersk innflytelse i kirkelige og kulturelle saker så vel som i politikken
generelt.
ET STERKT BEGRENSET UTVALG LITTERATUR PÅ VESTLIGE SPRÅK
Domokos, Péter: Die uralischen Sprachen und Literaturen. Hamb.1987.
Décsy, Gy.: Einfiihrung in die finnisch-ugrische Sprachwissenschaft. Wiesb.1965.
Korkonen, Mikko: Early Finno-Ugric linguistics, i: Friends and relatives. Finnish-Hungarian cultural relations.
Budap.1985: 29-51.
Sajnovics, János: Demonstratio. Idioma Ungarorum et Lapporum idem esse [‘bevisførsel på at ungarernes
og samenes språk er identisk’]. Kbh.1770.
Gyarmathi, Sámuel: Affinitas linguae hungaricae cum linguis fennicae originis grammatice demonstrata.
Göttingen 1799. Fodor, István: In search of a new homeland: the prehistory of the Hungarian people and
the conquest. Budap. 1982.
Ibid.: Die grosse Wanderung der Ungarn vom Ural nach Pannonien. Budap. 1982.
Weithmann, Michael W: Linguistik und Paläobotanik. Neue Methoden in der Ungarischen Urheimatforschung
(1950-1970), i: Ungarn-Jahrbuch, 12/1982-81: 231-42.
Décsy, Gyula: Ergebnisse und Methoden in der finnougrischen Urheimatforschung i: Ural-Altaische
Jahrbücher, 41/1969: 307-10.
Sebestyén, I.N.: Zur Frage des alten Wohngebietes der uralischen Völker, i: Acta Linguistica Academiae
Scientiarum Hungaricae, 1/1951-52: 273-342.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 55 -