UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — II. Det ungarske folk: herkomst, språk og historie til 997 e.Kr.
Storfyrst Géza: fredspolitikk og reformer (972-997)
Til tross for at forholdet mellom Ungarn og Bysants betydelig forverret seg i fyrst Taksony tid, var det ennå
ikke endelig avgjort om Ungarn skulle velge tilslutning til den bysantinsk-ortodokse kirken eller romerkirken,
da storfyrst Géza overtok makten. Landet sto da for alvor foran sin overgang til kristendommen, på samme
måte som Bøhmen og Polen. To hendelser like i forveien ble utslagsgivende for fyrsten og hans politikk i de
påfølgende år: i 971 hadde den bysantinske keiser Johannes 1 Tzimiskes annektert Bulgaria, fanget tsar
Boris 2 og opphevet det selvstendige bulgarske patriarkat. Like etter hadde han inngått en allianse med
keiser Otto 1, noe som straks ble forseglet med et giftermål mellom Johannes’ datter Theopanu og Ottos
sønn, den senere Otto 2.
For å komme ut av en mulig knipetang-situasjon, gjorde Géza en henvendelse til keiser Otto 1 og uttrykte
ønske om å bli døpt. Mellom Tyskland og Ungarn hadde det nå vært fredsstillstand i 17 år, noe Otto var
meget godt fornøyd med. Han håpet på at henvendelsen fra Géza var et første og meget positivt skritt mot
Ungarns inntreden i de kristne nasjoners fellesskap i Europa. Han lot straks vie en munk fra Sankt Gallen,
Bruno (Prundward) til biskop, og sendte ham i følge med en del bayerske og karantanske prester til Ungarn,
hvor de fikk døpt fyrstefamilien, hoff-folket, fyrstens vakthold og tjenerskap, samt noen leilendinger; men
også en del diginitærer av fornemme ætter. Fyrst Gézas neste skritt var å sende et gesantskap, bestående
av 12 høvdinger til et stort anlagt møte i Quedlinburg, sammenkalt til påsken 973 av keiser Otto for å
markere de kristne makters enhet og samhold. Ved siden av utsendinger fra Pavestolen, Bysants, Polen,
Bøhmen og andre land var også danskeskongen Harald Blåtand med blant deltakerne. De ungarske
sendemenns nærvær forseglet også diplomatisk Ungarns tilslutning til den kristne verden. Men ved at ingen
av Árpádhusets hertuger var å finne blant sendemennene, ønsket Géza samtidig å markere Ungarns
fortsatte fulle selvstendighet.
Ellers var hans holdning i utenrikspolitikken preget av en heroisk fredsvilje. Han ville unngå væpnet
konflikt med nabostatene nesten for enhver pris. Som f.eks. da Bayerns nyetablerte provins, Ostarrich, ledet
av den trettekjære hertug Henrik (med tilnavnet “der Zanker”) i 970-årene begynte å tilrive seg områder fra
den ungarske grensesonen som omfattet dagens Nedre Østerrike og Steiermark frem til elven Enns, trakk
Géza frivillig sine grensevakter ut av borgen i Melk og fra Murdalen, og tilbake bak elven Traisen.
Det samme var tilfellet med enkelte områder av Moravia, sogar provinsens hovedstad Brno, hvis
ungarske navn var Boren, etter det khazarisk-ungarske stammen Berény; den ble nå overtatt av Bøhmen,
hvis ekspansjonistiske fyrste, Boleslav, også erobret Syd-Polen med Krakow. (Byen Uherske Hradište
(‘ungarsk festningsborg’) og områder ned mot Wien forble imidlertid fortsatt på ungarske hender.) Géza
blandet seg dessuten ikke inn i de stridigheter som fra tid til annen blusset opp mellom de enkelte tyske
fyrster. All denne ettergivenhet skulle vise hans oppriktige fredsvilje og magyarenes overgang til en
grunnleggende ny holdning overfor omverdenen.
Men hovedgrunnen til at han ville ha ryggen fri for utenrikspolitiske komplikasjoner, var de reformer han
hadde til hensikt å gjennomføre innad. I første rekke gjaldt denne reformpolitikk styrkingen av den sentrale
fyrstemakten på bekostning av stammehøvdingene.
Til dette trengte han først og fremst en sentralisert og slagkraftig hærstyrke (som til syvende og sist også
var en betingelse for å lykkes med sin fredspolitikk utad!), hvis underhold var basert på landets indre
inntekter og ressurser, og altså ikke lenger på røverferder og tributtbetalinger fra angrepne land. Slike
inntekter fikk fyrsten inn i form av tollavgifter og alminnelige skatter, innkomster fra de kongelige saltgruvene
i Transsylvania og sølvgruvene i Nord-Ungarn, dessuten fra de utstrakte landeiendommer som tilhørte
fyrstefamilien. Ikke så få av disse inntekskilder var nå, med eller uten rett, kontollert av ulike høvdingeslekter.
Det var matkpåliggende for Géza å samle flest mulig av dem hos sentralmakten. Han ville dessuten i størst
mulig grad begrense størrelsen på de væpnede følger de enkelte høvdningene hadde adgang til å ha.
Gézas bestrebelser møtte selvfølgelig en god del motstand fra det berørte aristokratis side, men den utad
så fredsæle fyrsten opptrådte da med en så stor grad av brutalitet, faktisk råhet, at det satte dype spor etter
seg i de samtidige kilder så vel som når det gjaldt hans alminnelige ettermæle.
Han hadde især bruk for denne hardheten for gjennomføringen av landets kristning. Motstanden var
nemlig størst nettopp på dette felt som jo dreiet seg om den ideologiske basisen til det gamle regimet. Det
må likevel fremheves at han ikke ble drevet frem av noen inderlig religiøs overbevisning og tro, men ene og
alene av en politisk målbevissthet. Og til tross for all den virksomhet og iver han utfoldet for å få
kristendommen utbredt i landet, forble han selv innerst inne en hedning.
Interessant nok passer denne karakteristikk også på hans kone Sarolt (navnet er av bulgarsk-tyrkisk Saraldy
‘hvit mår’). Det gikk legender om hennes store skjønnhet, men også om hennes villhet og sterke natur;
hun drakk og red som mennene, og i sinne skal hun en gang ha drept en mann...
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 54 -