UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — II. Det ungarske folk: herkomst, språk og historie til 997 e.Kr.
hertug Arnulv og led et alvorlig nederlag. Bare året etter var imidlertid den samme Arnulf selv nødt til å søke
tilflukt hos den ungarske fyrsten, fordi han ble truet av den tyske kongen Konrad 1. Dette ble opptakten til et
alliert forhold mellom Ungarn og Bayern. Arnulf fikk i 917 med ungarsk hjelp tibake sitt Bayern. Til gjengjeld
fikk magyarene rett til fra nå av uhindret å krysse Bayerns territorium, mot at de avsto fra plyndringer. (En
lignende avtale ble inngått med Bøhmen og Lombardia allerede i begynnelsen av 900-tallet.) I 919 ble
Henrik 1 Fuglefangeren, Franken-Sachsens nye konge, slått av magyarene som deretter dro over Rhinen og
herjet Lothringen. De vendte først neste år tilbake til Ungarn, gjennom Lombardia. I 921 var det keiser
Berengar 1s tur til å be om ungarsk hjelp for å kunne slå ned en sammensvergelse mot ham i Brescia.
Ungarerne fortsatte deretter sydover i landet og herjet Apulia i 922. I 924 trengte Berengar på nytt støtte,
men mens “hans” ungarere var opptatt med å brenne Pavia av for ham, ble han selv drept av sine egne
menn. De “arbeidsløse” magyarer dro da over Sankt Bernat-passet til Burgund, og herjet Syd-Frankrike ned
til Pyreneene. I samme år (924) ble også Henrik 1 Fuglefangeren slått og tvunget til å betale årlige tributter i
9 år fremover. I 926 dro magyarene til Schwaben for å støtte Hugo av Provence. De fortsatte derfra sin vei
over til Lothringen og Burgund, og kom gjennom Loiredalen helt frem til Atlanterhavskysten. (Underveis i
Sveits kom det til en liten episode, kjent som “eventyret i St.Gallen”: magyarene besatte stedets kloster som i
mellomtiden var blitt forlatt av alle munker, unntatt en eneste, den litt enfoldige frater Heribald (Heribert). Han
led imidlertid ingen overlast, ble tvertom invitert til å være med ungarerne på et overdådig måltid, tilberedt av
kjøtt og andre råvarer som ble funnet i klosterets kjøkken; til maten ble det drukket atskillig vin fra klosterets
kjeller. Det var nok det festligste gjestebud den uunnselige munken hadde vært med i hele sitt liv. Det er intet
under at han fikk et overmåte godt inntrykk av magyarene. Hans hyggelige opplevelser og sympatiserende
observasjoner ble noe senere nedtegnet av en skrivefør munk ved navn Ekkehard.)
I årene 927-932 ble ungererne gjentatte ganger trukket med i den innviklede maktkampen i og om Italia. I
mellomtiden hadde Henrik 1 Fuglefangeren klart å styrke sin posisjon betraktelig. Han fikk bygget en rekke
festninger og borger, og innførte i sin hær den ungarske krigstaktikk. I 932 nektet han så å betale magyarene
den årlige skatt. Neste år sendte derfor den ungarske fyrste en hærstyrke til Thüringen for med makt å
innkreve den forfalne skatt, men den ble lurt av tyskernes “ungarske” taktikk og tapte slaget ved Merseburg.
Krigstapet i seg selv var ikke av betydning, det var mye verre at tributten fra tyskerne fra nå av falt bort for
alltid.
Annen fase av streiftogene (934-955)
Inntil begynnelsen av 930-årene viste ungarsk “utenrikspolitikk” tilsynelatende bare interesse for land som
lå vest for Ungarn (også Italia ble i den forbindelse oppfattet som “vest”). Det synes som om det hadde vært
oppfattet som en slags kongstanke å vise forsiktighet og en avventende holdning når det gjaldt de farlige og
slagkraftige petsjenegerne, hvis områder jo grenset kloss opp til Karpatbekkenet i øst og syd. På den annen
side holdt også petsjenegerne seg is ro, bortsett fra deres stadige stridigheter med de omkringboende
slaviske folkeslag. Bulgarerne, hvis grenser mot Ungarn i Nord-Balkan gikk langs elvene Sava og Donau,
rørte heller ikke på seg etter nederlaget mot magyarene i 896; de fikk derimot etter hvert et stadig intimere
forhold til Bysants, som på sin side, etter det velkjente prinsippet “divide et impera”, forsøkte til stadighet å
spille petsjenegerne, bulgarerne, serberne og ungarerne ut mot hverandre for å kunne holde dem i sjakk.
Etter nederlaget ved Merseburg, da Ungarn mistet den årlige skatt fra Tyskland (Franken, Thüringen,
Sachsen) som til da hadde vært fyrstens viktigste inntekt, vendte ungarerne interessen sydover, mot
Bysants. Dette utenrikspolitiske “beiteskifte” kan eventuelt (og i hvert fall delvis) også forklares med at
Ungarn fra nå av kan ha fått en ny fyrste, sannsynligvis Árpád-sønnen Zolta (Solt). Enkelte historikere
hevder sogar (ved å støtte seg til Anonymus) at det egentlig var Zolta som hele tiden regjerte, altså helt fra
907, mens andre tror heller at orienteringen mot syd fortsatt må ha vært organisert av Szabolcs. I 934 ble det
i alle fall ledet et stort hærtog mot Bysants og Bulgaria, og for første gang allierte da ungarerne seg med
petsjenegerne. Det endte med full seier, dog uten av Konstantinopel kunne beleires, for i mellomtiden hadde
keiser Romanos 1 Lekapenos (919-944) kjøpt seg fred for 9 år ved å love årlig skatt til ungarerne. Den
forhenværende tyske skatt som hadde falt bort ved Merseburg, ble dermed erstattet av en bysantinsk,
samtidig som også Ungarns militære anseelse ble gjenopprettet.
Dette kan også ha bidratt til det storstilte streiftoget i 936-37, da en større ungarsk styrke herjet Schwaben
og Franken. Den prøvde seg også på Sachsen, men da stryken møtte den nye kongen, Otto 1 (936-973),
unnvek den en massiv konfrontasjon (en psykologisk ettervirkning av Merseburg-slaget?). Ungarerne krysset
istedet Rhinen og herjet Nord-Frankrike fra Reims til Orleans, men nådde også Atlanterhavet i vest og
Bourges i syd. Etter Rudolf av Burgunds død sommeren 937 ble også hans land herjet fra Dijon til
Rhonedalen. Ungarerne fortsatte så over Alpene til Italia, hvor områdene ved Capua ble grundig plyndret. I
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 51 -