UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — II. Det ungarske folk: herkomst, språk og historie til 997 e.Kr.
Første fase av de ungarske innfall (908-933)
Det er fortsatt uklart, hvem som har overtatt landets ledelse etter Árpáds død. De tilgjengelige skriftlige
kilder tier om det. Men alle synes å være enige i at det må ha vært en sterk fyrstelig personlighet, idet
ledelsen av landet i disse årene kjennetegnes av fasthet, enhetlighet og målbevissthet. Enkelte legger den
avgjørende vekt på det såkalte senioratsprinsippet som var alminnelig utbredt hos nomadiske rytterfolk, og
som også ble praktisert av magyarene i hvert fall helt til Árpád ble valgt. Den eldste og verdigste person av
fyrsteætten skal nå ha vært Szabolcs. I årene 904-907, da Árpád hadde regjert som enehersker, utpekte han
Szabolcs til gyula, men denne dignitet innebar fra da av ikke lenger noen kongemakt, det var bare et
hærførerembete. Det er ingen urimelighet å anta at Szabolcs, også i kraft av sitt gyula-embete og sitt
seniorat i ætten, i 907 helt overtok landets ledelse, og holdt frem med det til 933. Andre hevder at Árpád
hadde klart å eliminere senioratsprinsippet for godt og erstattet det med et nytt prinsipp som skulle sikre
hans eldste sønn arveretten. Ungarernes nye fyrste etter 907 skal da ha hett Tardos. Det kan også tenkes
en kombinasjonsløsning slik at det først var Szabolcs som overtok, og at ledelsen deretter gikk til Árpádsønnen
Tardos etter at Szabolcs hadde falt fra.
Det er slått fast at de ungarske streiftogene i årene 908-933 tilnærmet var årvisse. I denne første fase
endte disse toktene nesten bestandig med ungarsk seier, takket være deres veltrenede, velutrustede og
tallrike rytterhærer. Bare det, i løpet av noen få sommermåneder å krysse Europa på hesterygg og herje
dusinvis av byer og land fra Wienerwald til Atlanterhavskysten, Pyreneene eller Syd-Italia, var en rytter- og
soldatbragd i seg selv. En videre forklaring på deres seire var deres krigskunst som stort sett var ukjent i
Europa. Den ble av den bysantinske keiser Leo 6 den vise (865-912, keiser fra 886) beskrevet svært
anskueliggjørende i sitt hovedverk Strategemata, alminnelig kalt Taktikk, som oftest sitert etter verkets
latinske versjon Tactica sive De re militari liber. Han kaller, i likhet med de fleste andre bysantinske og
arabiske forfattere fra den tid, ungarerne konsekvent for ‘türkere’ (tyrkere). 17 De ungarske ryttere var utrustet
med sabel eller sverd, spyd og piler med jernspisser og stridsøkser. Aller viktigst var deres kraftige bue,
bygget etter refleksprinsippet, som gjorde det mulig å skyte langt og å være meget treffsikker. Kogrene,
beltene og seletøyet var rikt dekorert med gull- eller sølvbeslag. Stigbøylen gjorde det mulig for dem å vende
om i sadelen under galopp og skyte bakover, mens de (som oftest tilsynelatende) var på flukt fra fienden. De
begynte angrepet på fienden som regel med et kraftig pileregn, men trakk seg deretter tilbake og lot som om
de flyktet. Fienden som ble lokket på denne måten, tok da som oftest opp forfølgelsen, men under denne
gikk det som regel uorden i deres rekker. Etter en stund vendte så ungarerne seg plutselig om og sammen
med reservestyrkene som da kom til syne på flankene, tilintetgjorde de den forvirrede og omringede fiende.
Det var samfunnets mellomskikt, som besto av de såkalte frie menn, som dannet mannskapsbasis for
streiftogene. De var oppdratt til krigføring, og ernærte seg av den. Alternativet for dem skulle vært å bosette
seg som frie bønder. De fleste av dem valgte imidlertid den militære levevei. En del av dem utgjorde det
væpnede følget til de enkelte fyrstene, høvdingene eller andre rike aristokrater, mens de fleste dro (også
østerlandske tradisjoner tro) på utenlandske plyndringsferder på egen regning. Dette var samtidig også en
måte å tilfredsstille deres eventyrlyst på, deres trang til utferd, deres begjær etter gull, rikdom og unge
kvinner. Som oftest var det bare ved å tillate dem å dra på plyndringstokter at deres herrer kunne sikre dem
innkomster.
Men disse ferder bidro samtidig også til å skaffe den fyrstelige sentralmakt jevne og sikre inntekter. De
angrepne land ba nemlig som oftest etter kort tids herjinger om fred, mot å love årlige påskjønnelser, tributter
og gaver til fyrsten. Også av byttet tilfalt en bestemt andel fyrsten og stammehøvdingene. Av og til ble
enkelte innfall foranlediget av sjamanistiske religiøse forestillinger som f.eks. det som fulgte etter drapet på
Kurszán som jo måtte hevnes. Enkelte andre hærtog kom i stand ved at den ene eller annen utenlandske
hersker simpelthen ba magyarene om hjelp og støtte mot en bestemt rival eller fiende. I 908 var det
dalemicene (dalamicene?), et slavisk folkeslag som ba magyarene om væpnet hjelp mot tyskerne.
Thüringens og Sachsens forenede hær ble ledet av markgrev Burghardt. Han tapte i slaget ved Eisenach og
ble selv, sammen med bl.a. grev Egino og biskopen av Würzburg, drept på slagmarken. Den ungarske utferd
av 909 mot Bayern og Schwaben hadde, som så mange andre, karakteren av rent røveri.
I 910 slo ungarerne Ludvik 4 “Barnet”s frankisk-bayerske hær igjen. De krysset Rhinen for første gang i
911 for å herje Lothringen og Sveits. I 912 kom turen til Franken og Thüringen, i 919 til Bayern, Schwaben
og Øvre Burgund; men da de denne gangen var på vei hjem, ble de ved Inn overrasket av den bayerske
17 Jfr. kapitlene XIV:2 og XVIII:39-77. Kfr. den gresk-latinske utgave fra Lugduni 1612 og den tyske utgave Strategi und
Taktik. Wien 1781. – Jfr. også Fontes Byzantini Historiae Hungaricae Aevo Ducum et Regum ex Tirpe Arpad
Descendentium. Ed.: Gyula Moravcsik. Budap. 1984.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 50 -