UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — II. Det ungarske folk: herkomst, språk og historie til 997 e.Kr.
Noen få år før erobringen av Karpatbekkenet ble Álmos’ sønn Árpád valgt til ny gyula av
stammehøvdingene. Han må ha vært født omkring år 850, og representerte således i 890-årene, da
landnåmet hadde funnet sted, både den ungdommelige kraft, pågangsmot og den nødvendige modenhet
som var påkrevet til denne avgjørende og samtidig storslagne militære aksjon som var en våpendåd av rang.
Etter Moravias erobring i 902 angrep bayerne med kong Ludvig 3 i spissen ungarerne. Hovedslaget sto på
sletten ved Wien i september 903, men uten det resultat bayerne hadde ønsket seg på forhånd. De besluttet
deretter å ta den ungarske overkonge Kurszán av dage, de håpet nemlig at hans plutselige frafall skulle
fremkalle den samme hodeløshet og oppløsning i Det ungarske rike som Attilas død hadde engang gjort i
Hunerriket. De inviterte derfor Kurszán til et møte ved Wien og drepte ham under festmåltidet. De hadde
imidlertid forregnet seg. Kurszáns død ble nemlig av hærføreren og annenkongen Árpád tvertom benyttet til
å tilrive seg hele kongemakten, slik at han fra nå av og til sin død i 907 ble både kende/kündü og gyula i en
og samme person. Dette ble samtidig selve utgangspunktet til Árpádenes dynastiske makt i Ungarn.
(Árpádhuset, som er en av Europas eldste kongeslekter, regjerte landet som konger fra år 1000 fra István
(Stefan) 1 den hellige og frem til 1301. Det ga Ungarn tilsammen 21 konger, blant dem en rekke
fremragende organisatorer, statsmenn, lovgivere og hærførere, som bidro til å gjøre Ungarn til et
blomstrende og mektig middelalderrike. Dessuten æres hele 12 av kongehusets medlemmer som helgener
av den katolske kirke.)
Med hele statsmakten samlet i Árpáds hender, økte også magyarenes slagkraft betydelig. Dertil hadde
mordet på Kurszán vekket et betydelig hat og raseri til live blant de mest militante, noe Bayerns befolkning
måtte unngjelde for i de kommende årene. I første omgang trengte imidlertid fyrst Árpád tid til å konsolidere
sin nye lederstilling. Han forbød derfor gjengjeldelsesaksjoner og røvertokter mot vest, mens innad ble han
samtidig tvunget til å anvende til dels voldelige midler for å kunne bryte ned motstanden fra Kurszáns ætt og
fra deres sympatisørers side. Han splittet deres bosettingsområder med makt ved å forflytte grupper av dem
til ulike hjørner av landet.
Imens håpet bayerne fortsatt på å kunne eliminere den ungarske fare ved å starte en storstilet krig mot
dem etter mønster av Karl den stores avariske krig. I juni 907 satte en veldig bayersk hærstyrke seg i
bevegelse fra Regensburg, anført av kong Ludvik 4 “Barnet”, dro langs Donau mot øst og møtte ungarerne
ved Pozsony (i dag: Bratislava). I det to dager lange slaget (4.-5. juli) ble imidlertid mesteparten av den
bayerske hær tilintetgjort. Sammen med et flertall av sine soldater falt også hærføreren, hertug Luitpold,
dessuten en rekke grever, erkebiskopen av Salzburg, Theotmar, to andre biskoper og tre abbeder. Omtrent
på samme tid døde fyrst Árpád, men hans død hadde ingen forbindelse med slaget som så overbevisende
ble vunnet av ungarerne.
Et utsatt Europa, herjet fra tre kanter
Fra midten av 700-tallet og vel 200-300 år fremover ble Europa i økende grad utsatt for erobrings- og
røveranfall i stor skala, og det fra tre ulike kanter. Først ute var araberne som besatte betydelige deler av
Spania og Portugal, foruten Balearene, Korsika, Sardinia, Sicilia og Kreta, og truet dessuten sogar Syd-
Frankrike (Det vestfrankiske rike og Burgundia) og Det Bysantinske rike. Fra ca 800-tallet kom en stadig
veldigere bølge av nordiske vikingtokter i gang. Ferdene mot øst (Baltikum, Finland, Gardarike, Kijev etc..)
var dominert av svenskene; mot vest (Island, Grønland, Vinland og Skottland) av nordmennene; mens
danskene i første rekke tok seg av England, Nord- og Nordvest-Tyskland og området til og med Loire. Det
ble imidlertid ført vikingtokter helt ned til Spania og Italia også. Magyarene satte igang sine plyndringsangrep
fra begynnelsen av 900-tallet. Disse var i syd rettet mot Bysants og Italia, i vest frem til dagens Frankrike og
sogar Spania, og i hvert fall minst en gang til Danmark.
Det var i grunnen ingen vesensforskjeller mellom disse tre typer fremstøt, bortsett da fra at araberne i
første rekke strebet etter varige etableringer i Syd-Europa og etter å utbre sin islamske tro, mens
vikingferdene omtrent like meget gjaldt å stille eventyrlysten som å skaffe seg gull og rikdom, samt ved
erobring og kolonialisering av nye land å kvitte seg med befolkningsoverskuddet. I forbindelse med de
ungarske streiftogene ble det hevdet at deres formål i stor grad må ha vært etterretning. Dvs. at de skulle se
seg etter om det fantes områder i Europa som eventuelt bedre egnet seg som nytt hjemland enn
Karpatbekkenet; røving, dreping og herjing skal med andre ord bare ha vært en nødvendig og uunngåelig
(og i den tid alminnelig akseptert) følge av disse innfall.
Felles for disse ferder var at de ikke kunne ha funnet sted uten et sterkt oppsplittet Europa som i sterk
grad var preget av et voksende føydalt anarki.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 49 -