UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — II. Det ungarske folk: herkomst, språk og historie til 997 e.Kr.
på denne kulturskatten. Men sogar disse gjenværende restene røper en hel masse om røttene til den
ungarske musikk. Som kjent bygger den genuine ungarske musikk på pentatonikken, dvs. bruken av
femtoneskalaer. Forskningen har påvist at pentatonikk er den grunnleggende eller dominerende uttrykksform
for de finsk-ugriske og tyrkiske folkeslagene, og ellers nesten for hele området fra Mongolia til Volga. Dette
gjelder også, i hvert fall delvis, den kinesiske musikk. Ved å studere tsjemerissiske melodier hadde Bartók
allerede omkring 1910 oppdaget at deres toneart, toneform og toneoppbygging overraskende godt fallet
sammen med ungarske folketoner av de eldste typer. Især er disse felles trekk å finne i folkemusikken som
står i forbindelse med folkelige-nasjonale festdager, bryllupsfeiringer eller sørgehøytideligheter (klagesanger),
som på en naturlig måte sterkt er knyttet til menneskets liv og er derfor særdeles
tradisjonsbundne, verdibevarende og konservative. I 1920-årene studerte Kodály inngående også det
tilgjengelige tsjeremissiske og tsjuvasjiske folketonematerialet og fant ugjendrivelige paralleller mellom visse
ungarske, respektive tsjeremissiske-tsjuvasiske folkevisetyper.
Innsamlingen av folketoner som tidligere stort sett var preget av tilfeldigheter, ble i 1960-70-årene
intensivert og gjort mer systematisk, særlig blant de tyrkiske og finsk-ugriske folkegrupper ved Volgatraktene.
Resultatet er tildels overraskende, idet det viser seg at de trekk som er felles eller nær beslektet
med den ungarske musikk, genuint er karakteristiske for de tyrkiske folkeslagene. Det kraftigste og mest
ugjendrivelige bevis for dette ble bragt til veie av Béla Bartók som høsten 1936 fikk anledning til å samle en
rekke tyrkiske folkeviser i selve Tyrkia. Ved å holde dem sammen med den ungarske folkeskatten fant han
snart ut at 43 prosent av de tyrkiske folkeviser hadde helt konkrete analoger i det ungarske materialet.
Korrespondanse-tilfellene var så overbevisende at han følte å måtte trekke den konklusjon at ungarerne og
de ulike tyrkiske folkeslagene en gang måtte ha hatt en felles herkomst, et felles hjemland et sted i det
vestlige Sentral-Asia. Også Kodály, som til å begynne med var alminnelig oppfattet som den ungarske
musikkens “fenno-ugrist” par excellence, kom senere til den slutning at den ungarske folkemusikk klart er en
del, en gren av den asiatiske musikk-kultur som har sin utbredelse fra Kina til Svartehavs-traktene.
Og selvom han ikke tilføyde det, røper denne konklusjon også en erkjennelse av at denne asiatiske
musikk i første rekke var båret frem av ulike tyrkiske folkeslag, og at ungarerne, i det minste i krav av sin
musikk og øvrige rytternomadiske kulturarv ellers, primært hører nettopp til dette asiatisk-tyrkiske
folkefellesskap.
HÆRTOGENES OG RØVEFERDENES TID I EUROPA
Samfunnet på begynnelsen av 900-tallet
Nyere forskning anslår antallet av magyarene og kabarene som hadde vært med på erobringen av
Karpatbekkenet, til vel 500 tusen, mens antallet av slaviske og andre folkegrupper som akkurat da skal ha
vært bosatt i området, beregnes til ca 100 tusen. Stedsnavn og andre geografiske navn, samt arkeologiske
funn gir et rimelig grunnlag for å kunne rekonstruere hvilke områder de enkelte stammer fikk overtatt.
Mye tyder på at det gamle ættesamfunnet som ikke riktig kunne tilpasse seg de nye forhold, raskt gikk i
oppløsning. Laginndelingen av befolkningen kan meget kortfattet skisseres opp på følgende måte:
– et forholdsvis fåtallig, men rikt og mektig aristokrati;
– et mellomskikt av “yrkessoldater” (miles), ca 20 tusen mann?
– et meget bredt lag av frie bønder;
– håndverkere, kjøpmenn og andre, kjernen til en kommende borgerstand;
– landsbyslaver (den underkastede tidligere befolkning på landet, som oftest av slavisk herkomst);
– tjenestegjørende slaver hos aristokratene o.l. (som oftest krigsfanger eller slaver kjøpt på
slavemarkedene).
Som tidligere nevnt, het stammeforbundets øverste leder ved landnåmet Kursan, men han var kun en
sakral overkonge (kende eller kündü: “solens ‘sønn’, av gammeltyrkisk kün ‘sol’), mens maktens virkelige
utøver og folkets leder var hans gyula, hærføreren. Til vel midten av 880-årene ble denne digniteten bekledt
av fyrst Álmos, overhode til den antatt viktigste ungarske folkestamme magyar (megyer). Dette
stammenavnet fikk senere etter hvert en utvidet betydning og ble til et folkenavn og landsnavn som omfattet
alle ungarske folkestammer.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 48 -