UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — II. Det ungarske folk: herkomst, språk og historie til 997 e.Kr.
Alt i alt kan man likevel si at landnåmetidens ungarere ikke stilte så store krav til boligene sine som datidens
befolkning i Vest-Europa gjorde.
Desto mer kravstore var de i matveien. Reisende fra Vest-Europa reagerte som regel med beundring (og
ikke sjelden med harme) på den overdådighet ungarsk kjøkken hadde å vise frem. Især gjaldt dette
kjøttrettene. For kjøtt var de rikelig forsynt med, takket være kvegholdets dominerende, ja altoverskyggende
stilling i datidens ungarske nasjonaløkonomi. På samme tid hersket det i Vest-Europa temmelig trange og
strenge tider, ikke sjelden med direkte sult. – Grønnsaker spiste ungarerne derimot lite av, men til gjengjeld
drakk de rikelig til maten, i første rekke vin, men også øl, laget av bygg, dessuten mjød, og ikke minst noe så
genuint som kumisz, en alkoholholdig drikk, gjæret frem av hoppemelk. Ungarerne spiste også gjerne
hestekjøtt, men det savner et hvert reelt grunnlag å hevde at de med forkjærlighet skulle ha spist rått kjøtt
som var blitt gjort mørt under sadelen. Utgangspunktet til denne myten er den romerske historiker Ammianus
Marcellinus som en gang hadde sett hunerne legge tynne kjøttskiver på hesteryggen før sadelen ble lagt på;
hensikten med det var imidlertid å lege den såre hesteryggen! Råmaterialet til kledningen deres var fremfor
alt skinn og hamp – i motsetning til lin og ull i datidens Europa. De brukte imidlertid også rikelig med brokade
og bysantinsk silkestoff. Deres mest karakteristiske og iøynefallende kledningsstykke var et kaftan-lignende
ytterplagg, holdt sammen av spenner eller knapper og av et belte. Dertil kom det myke skinnstøvler og
utpreget “orientalske” spisse luer. Kledningsstykkene av skinn, samt deres våpen var rikt dekorert med gull-
og sølvbeslag og perler.
Det må imidlertid fremheves at det, ifølge funnene, eksisterte store ulikheter blant folk når det gjaldt de
ovenfor nevnte områder. Lagdelingen av befolkningen var på 800-900-tallet alt langt fremskreden. I grunnen
står vi allerede da overfor et preføydalt samfunn.
Sjamanisme og andre former for religiøsitet
Sjamanisme 16 er en fellesbetegnelse for den form for religion som i første rekke var karakteristisk for
sibirske, tyrkiske og uraliske (finsk-ugriske) folk, men som også har visse paralleller til andre verdensdelers
primitive kulturer. I ordets egentlige betydning var dette ingen vanlig religion, bygget på og opp av dogmer,
men snarere en måte, en metode å oppfatte og forklare verden på. Og den var på ingen måte homogen.
Sjamanen, altså vismannen, trollmannen, inntok en meget sentral posisjon i denne “religionen”: hans person
og individuelle egenskaper var egentlig selve fundamentet det hele ble bygget på. Han var en formidler, en
mellommann mellom de skjulte åndelige hinsidige makter og “menigheten”, dvs. folket, det menneskelige
samfunn. Han var ubestridt som leder, men først og fremst i en religiøs forstand og i forbindelse med
religiøse ritualer, seremonier, handlinger; men her og da spilte sjamanen også en viss politisk leder-rolle,
som f.eks. hos khazarene og (sannsynligvis etter khazarsk mønster og innflytelse) hos protoungarerne. Hos
begge folk ble det praktisert et system med to konger samtidig, hvorav den ene, den øverste i rang, var
betraktet som en sakral person og en portalfigur, mens den andre, selvom på annen plass i rangordningen,
hadde den virkelige utøvende statsmakten. – Sjamanen tok som regel i bruk metoder som ekstase, transe,
magi, suggesjon og selvsuggesjon, sang og åndemaning m.fl. i forbindelse med utføringen av helbredelsene
eller sine tradisjonelle (fest)ritualer.
At sjamanismen også var protoungarernes “religion”, vitner, ved siden av ulike overtroiske overlevninger i
folketroen, motiver i ungarske folkeeventyr og folkediktning overbevisende om, først og fremt ordet táltos ‘sjaman’.
Dette er nemlig et meget gammelt ord som kan føres helt tilbake til ugrisk tid. Det ungarske tált ‘trolldom’,
‘tryllekraft’ er ikke levende lenger, men dets paralleller finnes også i de andre ugriske språk: vogulisk tult,
ostkjakisk tolten, votjakisk tolt.
Et sentralt element i den sjamanistisk-ungarske troen var forestillingen om “treet som når opp til himmelen”
(égigérő fa) som står nær indogermanernes verdenstre, den norrøne mytologis Yggdrasil. Den vesentligste
forskjell består i at mellom grenene til det ungarske treet får også himmellegemene bolig: solen på den ene siden
og månen på den andre; dessuten mangler det det germanske forestillingsbildet om treets 3 røtter. Under den
siste grenen til sjamanismens verdenstre finner vi istedet en underverden som hører froskene og slangene til.
Dette verdenstre er et populært og ofte brukt motiv i ungarsk folkekunst og folkediktning. Det har dessuten sine
klare paralleller hos alle finsk-ugriske og tyrkiske folk, og også hos en rekke sibirske folkeslag.
Ordet lélek ‘sjel’ (av verbet lélegezni ‘ånde’, ‘puste’) hører til de eldste ordene i ungarsk og kan spores tilbake til
det antatte finsk-ugrisk urhjemmet ved Ural-Volga, jfr. vogulisk lil, ostjakisk lil, syrjensk lul, votjakisk lul, finsk loyly,
estisk leil, o.fl. Deres tro på sjelen, ånden, som ved døden skilles fra kroppen, har altså eksistert fra de eldste
16 Ordet sjaman er visstnok av tungusisk sa- Vet’, og skulle altså bety ‘vismann’.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 45 -