UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — II. Det ungarske folk: herkomst, språk og historie til 997 e.Kr.
Álmos. Det er uklart hva som skjedde deretter, men i august 894 møtte keiser Leo den vises sendemann
Árpád, Álmos’ sønn som den øverste hærfører (gyula), mens den samtidige, mer sakrale overkonge het
Kurszan (“sønnen til kündüen” som Leo tilføyer, noe som må være ensbetydende med at Kurszán var
Levedis sønn).
Den såkalte “blodtraktat” som flere ungarske krønikeskrivere beretter om, må vel ha funnet sted i Etelköz:
ved en rituell handling etter sjamanistiske forskrifter bekreftet de ungarske høvdinger sitt forbund og
samhold, og ved å løfte Árpád i været på en skjold, valgte de ham til sin øverste militære leder, “hadúr”.
Samtidig med at Árpád erobret Øst-Ungarn, og angrep bulgarene i Transsylvania og Syd-Ungarn, skal en
annen ungarsk hær under ledelse av Árpáds sønn, Levente, ha dratt til Bulgaria for å avlede bulgarernes
oppmerksomhet og oppholde deres hærstyrker. En tredje, men nesten symbolsk liten ungarsk hær passet
imens på folket og dyreflokkene i Etelköz.
Ved et mesterlig diplomatisk trekk klarte nå tsar Simeon å bevege petsjenegerne til å komme over Dnepr
og angripe Etelköz. Dette angrepet som magyarene neppe hadde regnet med på forhånd, forårsaket
betydelige tap av menneskeliv så vel som av kveg. I mellomtiden ble imidlertid over halvparten av
Karpatbekkenet allerede erobret av hovedhæren anført av fyrst Árpád. Ungarernes slagkraft ble ikke berørt
på noen måte av pestjenegernes angrep. Folk og fe kunne således umiddelbart påbegynne sin flukt fra
Etelköz over Karpatenes ulike fjelloverganger til magyarernes nye hjemland i Karpatbekkenet. 13 At denne
flukten ikke skal ha vært bare kaotisk og hodekulls, vitner den såkalte Nestorkrøniken også godt om, der den
beretter om “de svarta ungrarna, vilka tågade forbi Kiev (...) år 6406. Ungrarna tågade forbi Kiev over den
höjd som ännu kallas den ungerska. När de komm till Dnepr, slogo de upp sina tält där(...) De hade kommit
österifrån och trängde fram över de stora berg som man kallat de ungerska” (Karpatene). 14
Både denne og andre kilder bekrefter det inntrykk at det ikke var petsjenegernes angrep på Etelköz i 895
som forårsaket det ungarske landnåm. Det bare fremskyndet noe det allerede på forhånd vel planlagte
landnåm, som attpåtil allerede var godt i gang da petsjenegerne rettet sitt blodige angrep mot Etelköz, hvor
det på denne tid bare befant seg kvinner, barn og eldre mennesker, bortsett fra kvegpasserne og en mindre
styrke av grensevakter. Men ifølge nomadenes uskrevne lover måtte noen ta ansvaret for ulykken, og valget
falt på Árpáds far, Álmos, den forhenværende gyula som sammen med mesteparten av folket og overkongen
Kurszan, i mellomtiden var kommet over Karpatene og inn i Transsylvania, “der de bygget syv jordfestninger
for å beskytte sine koner og sine formuer(...) 15 (Syvtallet her henger nok sammen med at det ungarske
stammeforbund besto av syv stammer; disse syv festninger kan i sin tur ha gitt grunnlaget til at Erdély
(Transsylvania) av tyskerne nettopp er blitt kalt Siebenbürgen. I første rekke var det saltgruvene Kurszán og
hans folk besatte i Transsylvania, for saltet var livsviktig å sikre for det nye land. Det var også i Transsylvania
at Álmos, etter khazarisk skikk, måtte bøte med livet for noe han neppe kunne ha vært virkelig ansvarlig for,
nemlig katastrofen i Etelköz, forårsaket av petsjenegernes angrep. Han ble likevel ofret under rituelle former.
Transdanubias (Pannonias) erobring
De første år etter landnåmet gikk med på å fordele landområdene mellom de ti (syv ungarske og tre
khazariske) folkestammer, å bosette seg og å organisere stammeforbundets indre liv i Karpatbekkenet.
Landnåmet var en våpendåd som høstet respekt hos nabofolkene. Petsjenegerne var tilfredse med sitt
nye land mellom Don, Karpatene og Donau. Bulgarerne som mest av alle fikk føling med de ungarske våpen
og mistet også viktige landområder, holdt seg nå forsiktig i ro. Med disse farlige fiender i ryggen ble også
ungarerne nødt til å bevare sitt fredelige forhold til moravierne, og heller konsentrere seg om å konsolidere
livet og maktposisjonen i slettelandet.
I 898 brøt det imidlertid ut en brodertvist mellom de to sønnene av Svatopluk: Mojmir og Svatopluk 2.
Arnulf, østfrankernes kaiser, støttet Svatopluk 2, og i 898 og 899 herjet hans bayerske styrker stygt i
13 Den viktigste ungarske kilde til landnåmet er Gesta Hungarorum, skrevet av en ukjent ungarsk historieskriver som
kalles Anonymus. Han levde omkring århundreskiftet ved 1100-1200-tallet og var kong Béla 3s notarius. Verket beretter
om magyarenes opprinnelse og selve landnåmet, samt om magyarenes praktisk talt årvisse herjings- og røvertokter
rettet mot Vest- og Syd-Europa frem til ca år 1000 e.Kr. Verket er også ansett for å være en av de mest verdifulle kilder
når det gjelder datidens ungarske forhold. Det er skrevet på latin, men spredt rundt om i teksten forekommer det
forholdsvis mange ungarske ord, navn og uttrykk, noe som gjør verket viktig og interessant også for filologisk forskning.
14 Povest’ vremennych ljet (Nestorkrøniken). Her sitert etter A. Norrbacks svenske oversettelse, Stockholm. 1919: 16.
15 Scriptores Rerum Hungaricarun tempore ducum regumque stirpis Arpadianae gestarum. 1.2. Budap. 1937-38: 286.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 43 -