UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — II. Det ungarske folk: herkomst, språk og historie til 997 e.Kr.
Rastislav mot frankene; i 881, for å støtte Svatopluk mot frankene; i 892, for å hjelpe den østfrankiske
hersker Arnulf mot Svatopluk; og i 894, for igjen å støtte Svatopluk. Disse og eventuelle andre mindre
plyndringstokter ga magyarene god anledning til å lære å kjenne Karpatbekkenet, utforske dets beskaffenhet
og beliggenhet, samt områdets maktkonstellasjoner bestemt av frankene i vest, de moraviske slaverne i
nord-nordvest, og bysantinerne og bulgarerne i syd. At magyarene skal ha hatt konkrete planer med og en
intens interesse for området, viser også at de etablerte forbindelser skiftevis med alle de fire nevnte
maktfaktorer, og i tur og orden – i rask rekkefølge – ble de deres allierte så vel som deres motpart.
Men magyarene hadde dårlig tid. Bak deres østgrenser sto det nemlig allerede et nytt rytterfolk,
petsjenegerne, klare til å invadere Etelköz.
Petsjenegerne var et tyrkisk folkeslag som først på 700-tallet var kommet til syne blant Sentral-Asias
nomadefolk. De trengte seg (eller de ble kanskje heller selv trengt) vestover, og omkring år 870 var de å
finne øst for Volgas nedre løp. Deres rikdom på kveg, hester og gull var alment kjent. Deres bevegelse
vestover var en del av en større folkevandringsbølge som ble satt igang av samanidene som i 875 hadde
erobret landene syd for Aral (Khoresm, Bokhara, Khorasan m.fl.) og grunnla et iransk rike. Iranernes hersker,
Izmail Ibn Ahmed, startet i 893 krig mot uzene (oguzene), et tyrkisk folk. Som følge av krigshandlingene
mistet uzene mesteparten av sin dyrebestand, noe de forsøkte å avhjelpe ved å ta petsjenegernes heste- og
kvegflokker. Dette skjedde, ifølge Konstantinos Porfyrogennetos, omkring år 894. Petsjenegerne ble nemlig
jaget over Volga og mistet derved både sine dyr og sitt land. I denne nødsituasjon bestemte de seg for å
fortsette veien over Don, og angripe ungarernes bosetningsområder i Etelköz, for å berøve dem for land og
dyrebestand. De ble i sitt forsett godt hjulpet av skjebnesvangre tilfeldigheter. Den østfrankiske hersker
Arnulf sluttet i 892 traktat med Donaubulgarernes fyrste Vladimir; de to allierte seg mot Svatopluk og hans
moraviske rike, som fra tid til annen hadde forvoldt store problemer for frankene. Som motvekt sluttet den
bysantinske keiser Leo 6 den vise (865-912, keiser fra 886) allianse med magyarene i Etelköz.
Brodden av denne siste alliansen var rettet mot Donaubulgarerne, og bare i annen rekke mot frankene.
Bulgarerne fikk i 893 en ny keiser, kalt tsar, Simeon (893-927) som like etter er kommet opp i konflikt med
Bysants på grunn av bysantinske handelsrestriksjoner. Simeon slo den bysantinske hær. Keiser Leo ba da
om ungarsk hjelp. I 894 beseiret en ungarsk rytterhær, anført av Árpáds sønn Levente, bulgarerne i flere
slag. Samtidig søkte også Svatopluk om ungarsk støtte. (Traktaten mellom moravierne og ungarerne ble
sluttet etter et kjent nomadisk rituale: Svatopluk fikk en hvit hest med sal og tøyle i gave fra magyarene som
til gjengjeld fikk med seg gress, vann og en håndfull jord. I “legenden om den hvite hesten” ble dette senere
utlagt som om ungarerne ved dette ritualet i virkeligheten hadde kjøpt seg Karpatbekkenet.) – Også ifølge et
brev fra Theotmar, erkebiskopen av Salzburg, til paven, gikk moravierne og ungarerne sammen, og
tilintetgjorde Pannonia i 894. Mens de ungarske styrkene fortsatt befant seg der, døde fyrst Svatopluk
uventet. Hans allierte, magyarerne, hadde ingen skyld i dødsfallet, slik det av og til feilaktig hevdes.
De ungarske styrkene som hadde hjulpet Svatopluk, besto av széklere og khazarere (kabarere).
Ungarerne skal allerede da ha bestemt seg for å ta Karpatbekkenet i sin besittelse, for ifølge nyeste
forskning forlot ikke disse styrkene bestående av széklere og khazarere Karpatbekkenet, men valgte å
overvintre i det nåværende Øst-Ungarn. Det var de som tok imot fyrst Árpád og hans hær, da han våren 895
kom ridende gjennom Karpatenes Verecke-pass og ned mot slettelandet. (Også Anonymus beretter i sin
Gesta Hungarorum om at Árpád ble mottatt av széklere og khazarere, men han mente at disse folkene da
allerede lenge hadde bodd i landet.) Árpád førte sin hær sydover gjennom slettelandet, angrep Donaubulgarerne
som fra århundreskiftet hadde besatt områdene ved Maros, Tisza, Temes, det senere Banat
(ungarsk Bánság og en del av Transsylvania) og erobret det meste av dem.
Petsjeneger-angrep på Etelköz, og det ungarske landnåm i Karpatbekkenet
De ungarske fyrstene deltok aldri selv i noen plyndringstokter. Árpád må derfor ha kommet til
Karpatbekkenet for å gjennomføre et virkelig landnåm. Han hadde da sikkert ungarernes hovedstyrker med
seg, noe også keiser Konstantinos Porfyrogennetos bekrefter når han skriver at i 895, da petsjenegerne og
bulgarerne angrep ungarernes hjemland i Etelköz, var de ungarske styrkene ikke hjemme. Det var en feil
som petsjenegerne fullt ut forsto å utnytte til sin egen fordel.
Petsjenegernes første angrep på magyarene i Etelköz dateres til 894 (av enkelte til 893 eller 889): dette
fikk i første omgang begrensede følger, og berørte trolig bare de ungarske bosetninger mellom Don og
Donets, samt de bulgartyrkiske eskilene nord for magyarenes områder. De ble nå drevet vestover alle
sammen. Petsjenegerne kilte dermed seg inn mellom khazarerne og ungarerne. Den khazariske kaganen
skal ha rådet Levedi, den fornemste av de ungarske fyrstene, til å ta overkommandoen over ungarerne for i
fellesskap med khazarerne å fordrive petsjenegerne. Levedis gyula (hærfører, annenkonge) het akkurat da
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 42 -