UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — II. Det ungarske folk: herkomst, språk og historie til 997 e.Kr.
ungarske vitenskapsakademiet. Ikke desto mindre høres det fortsatt tvilende røster som hevder at problemet
er nok mer sammensatt og komplisert enn fenno-ugristenes løsning tyder på, hvor tilforlatelig den enn virker.
Det er ikke mulig her og nå å drøfte denne diskusjonen mer inngående; vi må nøye oss med å nevne de
fremste tvilere som i første rekke er å finne blant etnomusikologene og antropologene. Den store ungarske
folkemusikk-granskeren, Béla Bartók, oppholdt seg høsten 1936 i Tyrkia som den tyrkiske regjeringens gjest.
En del av tiden tilbragte han blant yürük-stammens nomadiserende medlemmer i Syd-Tyrkia for å samle
folkeviser der. Av de 90 melodier som han til slutt tok med seg hjem til Ungarn, analyserte han 87 og fant at
37 av dem (43 prosent) hadde helt konkrete, bestemte analoger i det ungarske folkevisematerialet.
Det ble påvist lignende korrespondanser også med folkeviser fra andre tyrkiske folkeslag (Volgatyrkerne,
kasakherne, uigurerne o.a.), mens det derimot aldri er blitt funnet noen overensstemmelser mellom ungarske
og finske (finsk-ugriske) folkeviser, bortsett fra tsjeremissene (mari-folket), hvis kultur derimot er sterkt
influert av tyrkisk. Siden musikken hører til et folks mest genuine uttrykksformer, trakk Bartók den konklusjon
at tyrkerne og ungarerne, i motsetning til påstandene fra fenno-ugristenes side, skal ha hatt “en felles
herkomst fra Vest-Sentral-Asia”. 2 – Også Zoltán Kodály kom til en lignende slutning: “Ungarerne i dag er den
fjerneste gren av det tusenårige tre til den store asiatiske musikk-kultur som har slått sin rot i sjelen til ulike
folk som er bosatt fra Kina gjennom Sentral-Asia til Svartehavet”. 3
Også antropologien har store problemer med å akseptere ungarernes antatte finsk-ugriske herkomst.
Antropologene finner nemlig til dels meget stor divergens mellom teori og virkelighet når de sammenligner
finsk-ugriske gravfunn fra Sibir og Finland med gravfunn fra Ungarn og gravfunn etter ungarere i Syd-
Russland. Ifølge funnene skal den finsk-ugriske rase ha hatt en betydelig ringere andel blant landnåmetidens
ungarere enn “tyrkerne”. Granskning av hodeskall fra landnåmetidens graver i Ungarn viser nemlig en andel
på 43 prosent for den tyrkiske og sarmatiske type, mot bare 16,7 prosent for den finsk-ugriske, baltiske type.
Dagens målinger blant befolkningen i det store ungarske sletteland gir 41 prosent for den tyrkisk-sarmatiske
type og bare 4 prosent for den finsk-ugriske, baltiske type, mens 37 prosent viser sterk blanding. Også den
estniske antropologen Karin Mark er kommet etter mange års forskning til det resultat at antropologien aldri
ville søkt ungarernes herkomst blant ob-ugrierne (ostjakene og vogulene), fordi de rasemessige forskjeller
mellom dem ikke tillater felles bakgrunn. Mens ungarerne er europide, er ob-ugrierne mongolide, de hører
altså til to ulike raser.
Den ungarske antropolog Tibor Tóth mener omtrent det samme: “Landnåmetidens ungarere viser
antropologisk likhet med folkene fra det forhenværende skytisk-sarmatiske rike (...)” 4 – Likeledes hevder
antropologen ved det arkeologiske institutt av Det ungarske vitenskapsakademiet, István Kiszely, at
“anatomien og fysiologien av landnåmetidens og dagens ungerere ikke kan forklares ut fra en finsk-ugrisk
herkomst.” Han påpeker dessuten at de såkalte “marker-gen”-undersøkelsene som ble foretatt av japaneren
Hideo Matsumoto i 1985, viste at de uraliske folkenes (ungarernes) forfedre må ha kommet fra Indre-Asia, i
motsetning til de finske folkene. Sporene fører, også etter Kiszelys mening, til Øst-Turkestan, våre dagers
kinesiske provins Sinkiang, det tidligere Dsungaria, som ligger mellom Altajfjellene og Tienshanfjellene,
Mongolia og Balkhasj. Vel 80 prosent av provinsens innbyggere, ca 7 millioner mennesker, er uigurere som
er et tyrkisk folkeslag. Frem til 840 e.Kr. hadde de vært den dominerende folkegruppe i området. Selvom de
da ble slått av frendefolket kirgiserne, besto resten av deres rike frem til den mongol-tatariske invasjonen på
1200-tallet.
Den berømte Silkeveien førte igjennom deres byer langs Taklamakanørkenens nordlige randområder.
Disse byer var i middelalderen kjent for sin skjønnhet, rikdom, høy kultur og toleranse. Uigurerne er, til
forskjell fra mongolerne og kineserne, hvite, europide. Interessant nok ble ungarske tyrkologer tidlig
oppmerksomme på dette lille folket (og deres nære frender i den kinesiske Gansu-provinsen, jugurene som
også kalles for “gule uigurere”). Deres samlede landområder er jo stort sett identiske med territoriet til
hunernes første rike. Den verdenskjente ungarske orientalist, Sándor Kőrösi Csorna (1784-1842) forsøkte alt
i 1820-årene å nå frem til provinsen (til ungarernes antatte urhjem), men ble hindret av kriger og utrygge
forhold i regionen og tvunget inntil videre til å oppgi planen. Han tilbrakte deretter en rekke år dels i Tibet,
dels i India og utga der sin tibetanske ordbok og gramatikk, de første i sitt slag i verden, før han i 1842 igjen
bega seg på vei mot uigurernes land, men fikk malaria underveis og døde. – I 1862 ble hans gjerning forsøkt
tatt opp av orientalisten Ármin Vámbéry (1832-1913) som reiste i forkledning som dervisj, men på grunn av
lokale kriger og uro kom han bare til Bukhara.
2 Saygun, A. Adnan: Béla Bartók’s folk music research in Turkey. Budap.1976: XXXIV
3 Kodály, Zoltán: A magyar népzene [‘den ungarske folkemusikk’]. Budap. 1969: 37.
4 Jfr. Magyar Hírlap, 27.juli 1968, samt intervjuer med ham i Magyar Nemzet, l.mai 1961 og 7.november 1968.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 37 -