UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — IX. Det selvstendige Ungarn
virksomhet ensbetydende med at også glass, stål og jern ble tatt i bruk. Hans funksjonalisme sikrer ham
plass blant tidens fremste arkitekter, også i europeisk sammenheng. I kjølvannet av hans virksomhet fikk
etter hvert også de nyeste bestrebelser innpass i ungarsk arkitektur. Disse var først og fremst utgått av
Bauhaus, i Ungarn popularisert av en av de viktigste eksponentene for Bauhaus-skolen, den snart
verdensberømte Marcel Breuer, samt Farkas Molnár (1897-1945), en elev av W.Gropius, betydelig også
som teoretiker. Hans utkast til et konstruktivistisk og funksjonalistisk bolig, utstilt ved Bauhaus’ første store
mønstring i 1923, vakte stor oppsikt, og i de påfølgende årene fikk han bygget en rekke villaer i samme ånd i
Ungarn, men også en del offentlige bygninger, som f.eks. OTI-legesenteret i Pestújhely. – En annen
representant for avantgarden var József Fischer (f.1901) som tegnet de fleste av sine hus i nært samarbeid
med Farkas Molnár, og var i 1945 en av lederne til gjenreisningsarbeidet av det sønderbombede Budapest.
(Han var også med i Imre Nagys revolusjonære regjering høsten 1956.)
Lajos Kozma (1884-1948), også kjent som grafiker og brukskunstner, var til å begynne med en av de
mest originale representanter for ungarsk sesesjonisme, men ble fra 1930-årene mer og mer opptatt av
arkitekturen. Han tegnet en rekke villaer i funksjonalismens tegn, samt det såkalte Atrium-huset i Budapest.
Han hadde stor suksess hjemme som ute også med sine møbler, og hans teoretiske verker var høyt skattet.
Det var imidlertid ikke avantgarden, men neobarokken som dominerte ungarsk arkitektur i
mellomkrigstiden. Det var denne retning som også ble støttet av kulturpolitikken. Fra 1930 gikk den mer og
mer merkbart over til neoklassisisme og opptok i seg en rekke elementer fra italiensk Novecento. Den
katolske kirke som i tidsperioden reiste en rekke bygg, foretrakk neobarokken og neoklassisismen fremfor
avantgarden, og støttet dem gjennom betydelige bestillinger. En av neobarokkens fremste arkitekter i
Ungarn var Gyula Wälder (1884-1944). Han sto bl.a. for kirken og gymnasiebygningen til cistercienserne i
Budapest, samt en rekke bygninger i byen Eger (Posta, Korona Hotel). Av tidens andre arkitekter bør her
nevnes Aladár Árkay (1901-71), med bl.a. Votivkirken i Mohács bak seg; Alfréd Hajós (1878-1955) som især
ble kjent for sine sportsanlegg; István Kotsis (1889-1980), hvis kanskje viktigste verk var det biologiske
forskningsinstituttet i Tihany; László Vágó (1875-1933) og József Vágó (1877-1947). Det må dessuten
fremheves virksomheten til den mangesidige Károly Kos (1883-1977), like betydningsfull som arkitekt,
forfatter, politiker, grafiker, redaktør og forlegger, en nasjonal-ungarsk institusjon i seg selv i det
Transsylvania som fra 1919 sto under rumensk overhøyhet. Som arkitekt var han den kanskje mest
særpregede representant av den sene perioden av den sesesjonistiske ungarske stilen. Han gjorde der mest
bruk av folkekunstens, i første rekke de transsylvanske széklernes motiver og elementer. Hans mest kjente
arkitekturverker er dyrehagen i Budapest og széklerfolkets nasjonale museum i Sepsiszentgyörgy, men han
var dessuten ansvarlig for en hel rekke kirker, sykehus, skoler, bolighus og villaer. Også hans faglitterære
virksomhet er av stor betydning.
Økende nasjonal-kulturell selvbevissthet
Det tok mange og vanskelige år for Ungarn å reise seg etter det store blodtapet som den første
verdenskrig, revolusjonene, intervensjonskrigene og selve fredsdiktatet (som fratok det ca 2/3 deler av dets
samlede landområder med over 3 millioner ungarere) betydde. Minst like stort sjokk var det nok å oppdage,
hvor isolert landet sto, og fornemme hatet, hevngjerrigheten og den imperalistiske ekspansjonslysten som så
kompakt meldte seg fra de fleste nabolandenes side. Men fra midten av 1920-årene klarte Ungarn litt etter litt
å overvinne sine betydeligste problemer, stabilisere det politiske og økonomiske livet i landet, og bryte
Ungarns diplomatiske og mellomfolkelige isolasjon. I utlandet klarte Ungarn etter hvert å bygge opp en stadig
bredere forståelse og sympati, og å vinne gehør for kravet om en revisjon av freden, især når det gjaldt de
meget vilkårlige nye statsgrensene som avvek jo grovt fra det Wilsonske hovedprinsippet om å følge de
enkelte folkeslagenes utbredelse, og som dessuten tok i enda mindre grad historiske hensyn.
I takt med denne gunstige politiske og økonomiske utvikling, tok også kulturlivet seg gradvis opp. Landet
hadde lagt vekt på å gjøre bruk av egne nasjonale-folkelige ressurser og å satse på å høyne det alminnelige
kulturelle nivået i landet. Et viktig middel for å kunne nå dette mål, var skolepolitikken som i 1940 kulminerte i
at det ble innført 8-årig obligatorisk skolegang for alle barn i landet. Skolepolitikken gikk også inn for å bedre
den fremtidige middelklassens sosiale profil ved ulike støtteordninger å hjelpe tusener av fattige, men
begavede ungdommer til å kunne fortsette skolegangen på middelskole- og universitetsnivå. Fra 1927 ble
det innført årlige bokdager med litterære forelesningsprogrammer, kulturelle arrangementer og kjente
forfattere til stede ved forlagenes og bokhandlernes provisoriske salgsboder rundt om i byene.
Den generelle kulturpolitikk gikk ellers inn for å bevare og styrke de gamle nasjonale-folkelige tradisjoner,
og var, også av den grunn, preget av konservatisme. Frem til januar 1941, altså i løpet av 2 årtier, økte
landets innbyggertall med 17% til 9,32 millioner mennesker, samtidig som gjennomsnittsalderen steg fra 40
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 381 -