UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — IX. Det selvstendige Ungarn
Den grupperingen som i mellomkrigstidens Ungarn nøt myndighetenes, kulturpolitikkens og sogar den
katolske kirkens fulle støtte, het Római iskola, romerske skole. Den regnes for å ha eksistert fra 1929: fra det
året mottok nemlig Det ungarske instituttet i Roma 8-10 kunstnere (malere, skulptører) årlig fra Ungarn som
stipendiater. De fikk derved anledning til å lære å kjenne den romersk-italienske kunsten og det som i
italiensk kunst rørte seg akkurat da, det vil i første rekke si Novecento-bevegelsen. Flere av gruppens
betydelige medlemmer hadde en futuristisk fortid bak seg, men de ble nå revet med av den nasjonalistiske
bølge fascismen skapte i Italia. Novecento fikk imidlertid snart en mer åpen og bred kunstnerisk karakter enn
den de fascistiske ledere hadde tiltenkt den. Novecento var egentlig en neoklassisistisk bestrebelse, spekket
med visse futuristiske elementer og trekk, og den passet godt til Mussolinis patetiske-svulmende slogan og
drøm om et nytt stort romersk-italiensk rike. Grunnen til at dusinvis av ungarske kunstnere begynte nå å
strømme til Roma, var at kontaktene mellom Italia og Ungarn ble i 1920-1930-årene stadig bredere og
hyppigere; det var faktisk Italia som hadde hjulpet Ungarn ut av sin utenrikspolitiske isolasjon som landet
havnet i etter den første verdenskrig. Den italienske neoklassisismen, dens mål, innhold og midler, passet
dessuten på en fortreffelig måte også for datidens konservative Ungarn. De rundhåndede statlige
stipendiene og bestillingene skapte derfor et godt grunnlag for en romersk skole i Ungarn noenlunde etter
mønster av Novecento. Også Ungarns katolske kirke skyndte seg til å gi sin fulle støtte til skolen, ikke minst i
form av betydelige bestillinger.
Formelt var det kunsthistorikeren Tibor Gerevich (1882-1954) som skapte en organisert bevegelse av de
ungarske Roma-stipendiatene ved å arrangere utstillinger av deres verker. De fremste av dens medlemmer
var Vilmos Aba Novák (1894-1941), en stor talent med overlegne malerisk-tekniske kunnskaper og billedskapende
fantasi. Karakteristisk for hans kunst er en tilbøyelighet til det groteske, en montasje-aktig
oppbygging av bildene sine og en koloritt med sterke kontraster. Han ble tildelt en rekke ansette utenlandske
priser, som f.eks. Grand Prix av verdensutstillingen i Paris 1937, og Storprisen av Biennalen i Venezia 1940.
Noen av hans viktigste verker: Eta mosdik (‘Eta vasker seg’, 1924); Barna kalapos önarckép (‘selvportrett
med brun hatt’, 1930); Körhinta (‘karusell’, 1931); Vörös hajú nő (‘kvinne med rødt hår’, 1931); Csikszeredai
vásár (‘marked i Csíkszereda’, 1935). Han sto også for en rekke monumentale veggmalerier for ulike kirker
og offentlige bygninger.
Skolens annen fremtredende maler var Pál C. Molnár (1894-1981) med sitt Roma-opphold mellom 1928-
31. I 1930 vant han med sin Fioretti-tresnittserie en internasjonal konkurranse og gullmedaljen av
verdensutstillingen i Paris 1937 med sin Cyrano-serie. Hans kunst er preget av en forkjærlighet for bibelske
og mytologiske temaer, og at bildene er fulle av fantasigestalter. Andre av hans hovedverker: Assisi Szt.
Ferenc (‘Frans den hellige av Assisi’, 1927); Madonna (1930); dessuten monumentale veggmalerier i flere
Budapest-kirker.
Maleren Jenő Medveczky (1902-69) var etter Roma-oppholdet i 1929-30 først og fremst opptatt av
murmalerier, de fleste etter kirkelige bestillinger. Hans hovedverk er imidlertid en serie på 49 tegninger til
Iliaden. – Andre kunstnere som var med, var maleren Károly Antal (f.1909) og maleren og grafikeren Gyula
Hincz (f.1904), dessuten István Szőnyi; sistnevnte beholdt imidlertid sin særstilling også etter Romaoppholdet,
mens maleren Endre Domanovszky (1907-74) som begynte sin kunstneriske løpebane med
stiliserte bilder å la quattrocento, løsrev seg snart fra Roma-skolens tradisjoner, og bygget mer og mer på
fargenes dynamiske uttrykks-kraft. Etter 1945 ble han et ledende navn i nyere ungarsk kunst, ikke minst
takket være sine storslagne gobeliner og monumentale freskoer, laget i hovedsak fra og med 1950-årene
(Jernbanestasjonen i Debrecen; Foajéen til Hotel Gellért i Budapest; Jernverket i Dunaújváros m.fl.).Han var
dessuten i en årrekke direktør ved Høyskole for den bildende kunst i Budapest. Andre viktige verker av ham:
Szobanövény (‘stueplante’); Sárga ruhás nő (‘kvinne i gult’); Gyümölcsszedők (‘fruktplukkere’, 1958);
Szövőnők (‘veversker’, 1969); Lovak (‘hester’, 1971). Det var han som i 1972 representerte Ungarn ved
Biennalen i Venezia. – Også to betydelige billedhuggere hørte til Roma-skolen: Pál Pátzay og Tibor Vilt, de
blir nærmere omtalt senere i kapitlet.
En annen gruppe besto av kunstnere som enten selv var sosialister, knyttet i en eller annen form til
arbeiderbevegelsen eller så var de sosialt engasjerte og interesserte. En rekke av dem var i 1900-1910årene
enten med i den radikale grupperingen A Nyolcak; i den ungarske aktivismen eller hørte konkret til den
ekspresjonistiske-kubistiske gruppen rundt Kassák. De to viktigste sosialistisk-engasjerte kunstnere var
Derkovits og Dési Huber.
Maleren og grafikeren Gyula Derkovits (1894-1934) var en av de mest markante skikkelser i
mellomkrigstidens ungarske kunst, tidsmessig, fremtidsrettet, sosialt interessert, men som også klarte å
skape seg et særegent formspråk med en streng billedøkonomi, lyrisk fargeverden og engasjert
menneskeskildring. Mange av hans verker viser en skarp samfunnskritisk holdning. Ofte tok han opp helt
konkrete samfunnsproblemer, men bildene gjenspeiler også hans eget liv: nøden og den eksistensielle
utryggheten. Det finnes en rekke paralleller mellom hans kunst og Attila Józsefs diktning. Noen av hans
viktigste verker: tresnittserien Dózsa/1514 (fra slutten av 1920-årene); Végzés (‘kjennelse’, 1930); Kenyérért
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 378 -