UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — IX. Det selvstendige Ungarn
(‘storm’); Vágy (‘lengsel’); Gyümölcsszedés (‘fruktinnhøsting’); Lány a vízparton (‘jente ved elvebredden’). –
En annen kjent skikkelse blant Sletteland-skolens malere var József Koszta (1861-1949), også han fra
Transsylvania. Karakteristisk for hans kunst er den dramatiske kontrasten mellom lyse og mørke flekker.
Hans koloritt har ellers hentet mye impulser fra folkekunsten. Noen av hans mest kjente verker: A mezőn (‘på
marken’, 1904); Muskátlis kislány (‘pike med pelargonia’, 1917); Ruhaszárítás (‘klestørk’, 1920-årene).
Også malerskolen fra Nagybánya, grunnlagt av Simon Hollósy, fortsatte sin virksomhet, fra 1920-årene
med rumenske og ungarske deltakere. Etter deres stamkafé i Budapest kalles de titt og ofte Greshamkretsen.
De sto i opposisjon til tidens offisielle akademisme, og selvom den radikalisme som kjennetegnet
grupperingen A Nyolcak, stort sett var fremmed for dem, ble de i alminnelighet identifisert med en ansvarsfull
humanistisk holdning. De fremste av dem var Szőnyi og Bernáth. Begge var betatt av naturen som de
skildret gjennom fine, poetiske stemingsbilder. István Szőnyi (1894-1960) bosatte seg i 1921 i Zebegény, like
ved Donau-kneets nordside. Dette vakre, dramatiske landskap ble deretter bestemmende for ham for hele
livet. Bildene hans er gjennomsyret av en myk lysrisk stemning. De røper kunstnerens stadige søken etter
harmoni mellom menneske og miljø, og en slags fatalistisk ro og resignasjon. Hans mest kjente verker er
Viadukt (1924); Zebegényi temetés (‘begravelse i Zebegény’, 1928); Este (‘kveld’, 1934); Reggel (‘morgen’,
1934); Fuvaros (‘vognmann’, 1951); Zivatar után (‘etter bygevær’, 1955). Også som grafiker var han
fremtredende: Anyaság (‘moderskap’, 1923); Itatás (‘dyret får vann’, 1925); Ökrösfogat a vízparton
(‘oksespann ved elvebredden’, 1933). Han viste dessuten fra tidlig av stor interesse for kunstpedagogisk
virksomhet og var lektor ved Høyskole for de bildende kunster fra 1934. – Aurél Bernáth (1895-1982) var til å
begynne med påvirket av ekspresjonismen, men fra 1924 utviklet han seg i en slags postimpresjonistisk
retning med synet som den inspirerende opplevelse. Han strever etter å gjenskape virkeligheten og å fylle
den samtidig med sine tanker, følelser og stemninger. Som oftest anvendte han pastellteknikken, men fra
1930-årene og en god tid fremover ble de intense oljefarvene enerådende i hans kunst. Fra 1950 fulgte det
en periode med monumentale komposisjoner, de fleste etter statlige bestillinger. I 1958 vant han
gullmedaljen ved verdensutstillingen i Brussel. Hans viktigste verker er Riviera (1926); Reggel (‘morgen’,
1927); A tél (‘vinteren’, 1929). – Han høstet betydelige suksesser også som forfatter med sine
essaysamlinger og memoarer.
Fra omkring 1930 oppsto det en kunstnerkoloni også i Szentendre, en malerisk gammel barokk småby
like nord for Budapest. Den hadde flere retninger. Postimpresjonistene som fulgte ånden fra École de Paris,
hadde sine fremste representanter i Béla Czóbel (omtalt tidligere) og János Kmetty (1889-1975).
Sistnevnte var til å begynne med sterkt påvirket av de ungarske aktivister noe som fikk sitt uttrykk i en
puritansk formkultur, se hans Álló női akt (‘stående kvinneakt’, 1910); Férfiakt (‘manneakt’, 1911); Önarckép
almával (‘selvportrett med eple’, 1911). Deretter fulgte det en periode med stillebener og med kobberstikkteknikk.
Fra 1930-årene fikk lyset en stadig mer dominerende plass hos ham: Gyümölcscsendélet (‘stilleben
med frukt’, 1930); Utcarészlet férfiakkal (‘gateparti med menn’, 1930). Hans selvportrettserie derimot er
tørrere og magrere. Kmetty klarte også i 1950-60-årene å bevare sin integritet og malte stortsett bare
stillebener: Terített asztal (‘dekket bord’, 1950); A vörös kancsó (‘den røde krukken’, 1950) slik at hans
samlede livsverk forble ensartet. Den fremste eksponenten for den konstruktivistiske retningen ved
malerskolen i Szentendre er Jenő Barcsay (f. 1900). Hans utgangspunkt er som oftest et naturmotiv som så
blir abstrahert til et nonfigurativt bilde: Dombos táj (‘landskap med åser’, 1934); Utcarészlet (‘gateparti’,
1946). Fra 1960-årene laget han en rekke monumentale veggmalerier og mosaikker, bestilt av staten. Fra
1945 var han i tre årtier fremover professor i anatomi ved Høyskole for den bildende kunst i Budapest. Hans
forelesninger, illustrert med hundrevis av tegninger, ble utgitt i flere bøker som, oversatt til en rekke språk,
også fikk stor utbredelse i de vestlige land.
Den surrealistiske-symbolistiske retningen er klarest representert i verkene til Lajos Vajda og Dezső
Kornis. Lajos Vajda (1908-41) som kom i kontakt med surrealismen under et studieopphold i Paris 1930-34,
skapte etter hjemkomsten sin egenartede metode kalt av ham selv for “konstruktivistisk-surrealistisk
skjematikk”, som i korthet gikk ut på å bygge en bro mellom Øst-Europas folkelige tradisjoner og de moderne
vestlige bestrebelser. Han malte en serie med ikon-aktige selvportretter, noen år senere en annen serie med
djevelske masker, en slags psychorealistiske verker, men han døde av tbc før han hadde klart å frembringe
den syntese han drømte om. Hans viktigste verker er Liliomos önarckép (‘selvportrett med lilje’, 1936);
Maszkos ikon (‘ikon med mask’, 1936); Ezüst gnom (‘gnom av sølv’, 1940). – Også Dezső Kornis (1908-84)
var opptatt av omtrent den samme problematikk. Han søkte nye løsninger først ved å ta i bruk resultatene av
russisk konstruktivisme og fransk surrealisme. Fra 1930-årene gikk også han inn for å samle og bearbeide
folkekunstens motiwerden, se Szentendrei motívum (‘motiv fra Szentendre’, I-IV, 1935). Fra 1950-årene
beskjeftiget han seg hovedsakelig med kalligrafiske verker, mest kjent er Metamorfose-serien fra 1963, samt
Allegro Barbaro fra 1975. – Piroska Szántó (f.1913) og Endre Bálint (f.1914) hørte også til denne kretsen,
men de fant senere begge sine egne utrykksmidler og -metoder.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 377 -