UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — IX. Det selvstendige Ungarn
Kodály på sin side var av en mer makelig natur, målbevisst og med en nesten asiatisk ro. Han fant sin
spesifikke uttrykksmåte allerede før den første verdenskrig, og brukte resten av sitt liv til å gjøre den stadig
mer finslipt og fullkommen. I mellomkrigstiden fikk folketonebearbeidelsene et klart overtak i hans virksomhet
som komponist, jfr. bl.a. Danser av Marosszék (1927-30), Danser fra Galánta (1933) og Székelyfonó
(‘széklernes vevestue’, 1924-32). Karakteristisk for hans komposisjoner og bearbeidedelser fra
mellomkrigsårene er søkingen etter det harmoniske og trøstende, også nasjonalt. (Hans siste årtier, hans
store innsats når det gjaldt gjenoppbyggingen av landets musikkliv etter den annen verdenskrig og
gjennomføringen av store reformer innen musikkopplæringen, blir behandlet i en senere bok.)
Flere andre komponister, Bartóks og Kodálys samtidige eller elever, som hadde sin viktigste
skaperperiode i mellomkrigsårene, kom nok i for stor grad i skyggen til de to store. I første rekke gjelder dette
László Lajtha (1892-1963). Også han mottok sterke impulser fra ungarsk folkemusikk, og utførte et betydelig
samlings- og forskningsarbeid på området. Men han hadde også livlig kontakt med nyere fransk musikk, noe
som først og fremst satte sitt preg på hans instrumentasjon. Han skrev orkesterstykker, symfonier, balletter,
strykekvartetter og filmmusikk, korverker og klaverkomposisjoner, og laget dessuten en rekke bearbeidelser
av folkemelodier. Av hans verker se bl.a. Les Solis (1941); Variations (1947); Lysistrata (1933); Capriccio
(1944). – Komponisten og pianisten György Kósa (f.1897) var fra 1927 professor ved musikkhøyskolen i
Budapest. Som pianist er han mest kjent for sine Bach-interpretasjoner. Hans viktigste verker er Villonoratorium
(1960-61); Krisztus-oratorium (1971). – Tibor Harsányi (1898-1954) var Kodálys elev, foretok som
pianist en rekke turnéer i Europa, og bodde mesteparten av sitt liv i Paris. Han komponerte orkesterverker,
kammermusikk, pianostykker og operaer (Illusion, 1949; Pantini, 1938). – Komponisten, dirigenten og
cellisten Mátyás Seiber (1905-60) var også Kodálys elev, men bodde fra 1935 i London. Hans mangesidige
produksjon omfatter verker fra kirkemusikk til jazz, fra operaer og operetter til filmmusikk og kammermusikk.
Han skrev dessuten flere avhandlinger om Bartóks strykekvartetter og kammermusikk. Hans viktigste verker
er Eva spielt mit Puppen (1934); Ulysses (1947); Missa brevis (1949); Cantata secularis (1951); Portrait of
the artist as a young man (etter Joyce, 1957). – Komponisten og musikkpedagogen Sándor Veress (f. 1907)
var Bartóks elev ved musikkhøyskolen i Budapest og professor samme sted i tiden 1943-48. Fra 1949
professor ved konservatoriet i Bern. Blant hans verker finner vi symfonier, fiolin- og klaverkonserter,
kammermusikk og korverker, som f.eks. Térszili Katica (1949); Transsylvanske danser (1949); Sancti
Augustini Psalmus (1944); Laudatio musicae (1958); Elegia (1964).
I motsetning til de ovenfor nevnte var Ede Zathureczky (1903-59) kun utøvende kunstner: fiolinist. Han var
Hubays elev, og i tiden 1929-57 professor ved musikkhøyskolen i Budapest, fra 1957 professor ved Indiana
University i Bloomington. Han hørte til de fremste i fiolinistgenerasjonen etter Hubay, og var kanskje best
som Bartók-interpretator, men han spilte også gjerne romantikere.
Takket være Bartóks og især Kodálys verker og teoretiske skrifter fikk korbevegelsen en betydelig
oppsving i mellomkrigstidens Ungarn.
Det utviklet seg dessuten en stadig gunstigere atmosfære rundt selve musikklivet, med entusiastiske og
begavede fremføringskunstnere, en rekke kultiverte forskere og kritikere. Det fantes også flere
musikktidsskrifter av høy kvalitet (Zenei Szemle; Crescendo; Magyar Zenei Szemle). Verdenskrigen som
tvang Bartók til å velge seg et frivillig eksil i USA, satte imidlertid snart en stopper for denne gledelige
utviklingen. Teaterlivet var i strek grad pereget (og tynget) av de stort sett vanskelige tidene med
gjennomgående dårlig økonomi. Til alt hell fikk landets første scene, Nasjonalteatret (Nemzeti Színház) i
årene 1922-32 en usedvanlig dyktig og kunnskapsrik leder i forfatteren og dramaturgen Sándor Hevesi
(1873-1939), en tilhenger av Reinhardts og Stanislavskijs metoder. Ved siden av ungarske klassikere
omfattet hans repertoar også Shakespeare, Shaw, Moliére og ikke minst Ibsen. Tross de vanskelige tidene
fikk publikum se og høre en hel rekke fremragende skuespillere på scenen som f.eks. Emília Márkus (1860-
1949), Gizi Bajor (1893-1951), Árpád Ódry (1876-1937), Gyula Gózon (1885-1972), samt teatrets yngre
generasjon: Tivadar Uray (1895-1972), Árpád Lehotay (1896-1953), Zoltán Makláry (1896-1978), Anna
Tőkés (1898-1966), Sándor Pethes (1899-1981), Pál Jávor (1902-59), József Tímár (1902-60), Erzsi
Somogyi (1906-75), Hilda Gobbi (f.1913), Margit Lukács (f.1914) og Tamás Major (f.1910). På samme tid ble
det populære lystspillteatret Vígszínház (opprettet i 1896) strerkt preget av naturalismen. Dets mest feterte
skuespillere var Gyula Csortos (1883-1945) og Artur Somlay (1883-1951), men teatret ble i mangt
utkonkurrert av operettescenene Király Színház (etablert i 1903) og fra 1922 også av Fővárosi
Operettszínház (‘hovedstandens operetteteater’), mens Belvárosi Színház (‘sentrumsteatret’) hevdet seg fra
1918 ved å utforme en egen kunstnerisk profil av høy rang. Sistnevnte ble ledet av Reinhardst tidligere
assistent, regissøren Artur Bárdos (1882-1974); av teatrets skuespillere bør her fremheves Elma Bulla
(f.1913), Mária Mezei (f.1912) og Antal Páger (f. 1899). – Andre skuespillere av rang fra tidsperioden og ved
ulike andre teatre var Irén Varsányi (1878-1932), Margit Makay (f.1891), Mária Lázár (f.1895) og Andor Ajtay
(f.1903). Det relativt høye nivå mellomkrigstidens ungarske teater oppviste, berodde i mangt på den kyndige
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 374 -