UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — IX. Det selvstendige Ungarn
samlinger av ham er: Csend (‘stillhet’, 1924); Fekete kenyér (‘svart brød’, 1932); Őszi fecske (‘høstens
svale’, 1959). Også hans historiske dramaer og mysteriespill oppnådde stor suksess, likeledes hans kanskje
mest sentrale vitenskapelige verk, Esztétika (‘estetikk’), fra 1943. – Den tredje katolske lyrikeren, László
Mécs (1895-1978), var i sin tid vidt kjent for sin sterke sosiale engasjement og sin karismatiske opptreden.
Også han var katolsk geistlig, premonstratenser. Fremført av ham selv i sin hvite prestekjole, hadde hans
noe patetiske og retoriske dikt en enorm mobiliseringskraft alt i seg selv, og det møtte alltid store masser
frem for å høre på ham. Han debuterte med samlingen Hajnali harangszó (‘morgenklokkeklang’) i 1923 som
ble etterfulgt av et utall diktsamlinger. I årene 1954-56 satt han fengslet av politiske grunner 64 .
Av den store skare andre forfattere som sognet til den katolske litterære grupperingen, bør her i all korthet
nevnes litteraturhistorikeren Jób Bánhegyi (f.1897), forfatteren Borisz Balla (f.1903), lyrikeren Béla Horváth
(1908-75), forfatteren og journalisten Antal Ijjas (f. 1906), forfatteren og redaktøren Béla Just (1906-54),
forfatteren, politikeren og redaktøren Miklós Kállay (1885-1955), lyrikerne László Kocsis (1891-1973), Artur
Magasi (1903-59), Mihály Mentes (1891-1960), forfatteren og journalisten Vid Mihelics (f.1899), forfatteren
László Possonyi (f.1903), lyrikeren Sándor Puszta (f.1911), lyrikeren og forfatteren György Rónay (1913-78),
lyrikeren Tamás Tüz (f. 1916-92) og til en viss gard også litteraturhistorikeren Imre Várady (1892-1974), fra
1959 professor ved universitetet i Bologna.
Musikk, teater, film
Det at Béla Bartók, Zoltán Kodály og Ernő Dohnányi 12.april 1919 aksepterte medlemskap i det såkalte
musikk-kunstneriske direktorium, Rådsrepublikkens øverste organ for musikklivet i landet, ble etter
kontrarevolusjonens seier ikke bare sett på med blide øye av det nye konservative regimets kulturpolitikere.
De tre komponistene var imidlertid for store og innehadde for viktige nøkkelposisjoner til at de uten videre
kunne neglisjeres. Ledelsen av musikklivets øverste institusjoner ble likevel forsøkt i størst mulig grad
overdratt til kretsen omkring den konservative, men hjemme som ute vel ansette fiolinvirtuosen og
komponisten Jenő Hubay (han ble nærmere omtalt i det tidligere kapitlet Ungarns kulturelle belle epoque). Til
sin død i 1937 arbeidet han urokkelig for å få videreført og videreutviklet 1800-tallets romantiske-nasjonale
musikktradisjoner, dog uten å kunne demme opp for de almene bestrebelsene etter nye musikalske
uttrykksformer. De vant tvertom, især fra 1930-åre-ne, en stadig større anerkjennelse, ikke minst takket være
de betydelige suksesser i første rekke Bartók, men til en viss grad også Kodály oppnådde internasjonalt.
Dessuten klarte Ernő Dohnányi, en av vår tids største utøvende kunstnere også i verdensmålestokk, til en
stor grad å beholde sitt grep over ungarsk musikkliv også etter 1920 og ga sin uforbeholdne støtte både til
Bartók og Kodály.
Som dirigent av filharmoniske selskaps orkester, fremførte han Bartóks Dansesuite og Kodálys Psalmus
Hungaricus i Budapest og sørget også for å ha de to store komponistene alltid på sitt repertoar under sine
hyppige turnéer i vesteuropeiske land, noe som utvilsomt bidro til å gjøre Bartóks og Kodálys navn vidt kjent.
Tvillingsstjernene Bartók–Kodály kom derved i stadig økende grad å prege musikklivet i
mellomkrigstidens Ungarn, i takt med at de også i utlandet begynte å slå igjennom for fullt. De hadde til felles
at de begge søkte tilbake til folkekunstens, folkevisenes og folketonenes skattekammer, først blant de
ungarske bøndene, senere også i nabolandene eller hos fjerntliggende finsk-ugriske og tyrkiske folkeslag
ved Ural, i Sibir og i Tyrkia. De samlet så disse tonene, systematiserte, analyserte og utga dem i sine
musikkhistoriske og musikkvitenskapelige avhandlinger, bearbeidet dem og lot seg inspirere av dem. Deres
utvikling, deres kunst er likevel vidt forskjellig. De representerer liksom to ulike typer av det ungarske lynne.
Bartók var urolig og rastløs, stadig på vei mot å prøve nye muligheter, nye uttrykksformer, lyttende til
folketonenes rene kilder, og var samtidig for alt nytt som meldte seg i den moderne musikk. I verker som
Musikk for strykere, slagverk og celesta (1939), Fiolinkonsert (1937-38) og Divertimento for strykerorkester
(1939) skapte han en høyverdig ny syntese som gjorde ham til en førerskikkelse innen vår tids musikk. I
oktober 1940, i skyggen av den nye verdenskrig og den omsegpripende fascismen ga han, sammen med sin
kone Ditta Pásztory, en avskjedskonsert i Budapest og bosatte seg deretter i USA. Før han døde der i
september 1945, klarte han bl.a. å fullføre verker som Concerto for orchestre (1943) og Klaverkonsert nr 3
(1945). Han ble av det nye politiske styre i 1945 anmodet om å vende tilbake til Ungarn, men han valgte å dø
i frihet i utlendighet.
64 I 1968 utkom det i Toronto et fyldig utvalg av hans dikt i en tospråklig (ungarsk/engelsk) utgave: I graft roses on
eglantines. I årene 1938-45 utkom det hele tre diktsamlinger av ham i fransk oversettelse, utgitt og prist høyt av ingen
ringere enn Paul Valéry (Poésies. Paris 1945; Poèmes choisies. Paris 1938; Choix de poèmes. Avec une préface de
Paul Valéry. Paris 1945). En rekke andre av diktene hans er blitt oversatt til bl.a. italiensk og tysk.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 373 -