UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — IX. Det selvstendige Ungarn
Forfatteren Dezső Szabó (1879-1945) regnes for å være en av de mest markante skikkelser innen
mellomkrigstidens ungarske åndsliv. Han vakte i sin tid meget stor oppsikt med sine romaner, artikler og
politiske pamfletter. Hans profetiske attityde er fortsatt omstridt. Hans særegne verdensanskuelse var bygd
på (vilkårlig?) utvalgte elementer av rasisme og nasjonalisme, irrasjonalisme og sosialradikalisme,
nietzscheanisme og antisemittisme, en romantisk antikapitalisme og (især i sine siste år) en ubøyelig antitysk
holdning. Hans stil var ekspresjonistisk, eruptiv og noe patetisk. Hans kanskje mest sentrale verk, Az
elsodort falu (‘den bortfeide landsby’, 1919) gjorde et voldsomt inntrykk på dens lesere så vel som på
datidens hele forfattergenerasjon. Det var han som egentlig skapte myten om den ufordervede ungarske
bonden som skulle redde landet for fremtiden – og han ble derved selve forgjengeren til 1930-årenes
populistiske bevegelse og dens første grunnleggende ideolog, uansett hvor heftig hans “fadderskap” avvises
av flere av de “ekte” populistene. I romanen Segítség (‘hjelp’, 1925) tegnet han et avslørende bilde av
Bethlen-tidens neobarokke samfunn, og i sine andre, som oftest svært kritiske verker krevde han bl.a. en
radikal jordreform og forholdsregler mot den “jødiske kapitalen”. Han forble imidlertid helt til sin død en riktig
einstøing som, til tross for sin enorme popularitet, sto ganske isolert og uten nære medarbeidere og kampfeller.
Også en annen av tidens betydelige forfattere er det vanskelig å plassere i noen av litteraturhistoriens
båser, selvom til en viss grad også han var en forgjener til populismen. Ferenc Móra (1879-1934) var
imidlertid, i motsetning til Dezső Szabós profetisme, en stillferdig museumsdirektør fra den sørungarske byen
Szeged, fjernt fra maktens tinder og hovedstadens syndige hengemyrer, og av yrke var han arkeolog. Men i
sine fine noveller og romaner skildret han med forkjærlighet folkelivet og de sosiale problemene blant
bøndene og husmennene på det store ungarske slettelandet. Fremfor alt gjelder dette hans hovedverk Ének
a búzamezőkről (‘sangen om hvetemarkene’. Budap.1927) 41 . Hans minner fra barne- og ungdomsårene blir
som oftest forskjønnet av erindringens nostalgi. Et annet sentralt verk av ham er den historiske romanen
Aranykoporsó 42 , en tragisk kjærlighetshistorie fra Diocletians tid.
De ungarske populistene (folkeligsinnede) utgjorde ingen enhetlig, ensartet eller fasttømret gruppe, men
var tvertom en temmelig heterogen bevegelse som likevel samlet som på en naturlig måte en rekke forfattere
omkring sine faner. De hadde til dels forskjellige mål og brukte ulike midler til å nå disse. De enkelte
forfattere hadde dessuten plassert seg på svært ulike steder på den politiske fargeskala, fra det ytterste
venstre til det ytterste høyre. Felles for dem alle var allikevel en nærmest lidenskapelig interesse for
samfunnsproblemene i landet, i første rekke landsbybefolkningens sosiale situasjon 43 . De var praktisk talt
uten unntak tilhengere av en radikal jordreform som etter deres mening alt i seg selv skulle løse i hvert fall de
mest trengende sosiale problemer på landet slik at bondestanden ville dermed få en helt ny samfunnsstatus,
noe som jo var hovedbetingelsen for innføringen av agrardemokratiet i landet. Populistenes ideologi
inneholdt også tanker om en mulig tredje politikkens vei for Ungarn som akkurat da befant seg jo i en
nærmest håpløs situasjon, kilt inn som det var mellom Det tredje rike og Sovjet-Russland, nazismenfascismen
og kommunismen. De ble i dette mektig inspirert av Dezső Szabós frimodige idéer, men
bevegelsen tok i første omgang sikte på en inngående sosiografisk granskning av de sosiale forhold på
landsbygda. Et av de første verkene av denne karakter var Kiskunhalom (1934), skrevet av Lajos Nagy, en
forfatter som likevel ikke regnes å ha tilhørt den populistiske bevegelse. Først to år senere, i 1936, ble
slusene åpnet for fullt for denne sosiografiske genre ved at da med korte mellomrom utkom hele tre
grunnleggende verker: Pusztaenes folk av Gyula Illyés, Slettelandets bondestand av Péter Veres og
Situasjonen i Tard av Zoltán Szabó.
Dermed var landsbygranskningen i gang for godt. Det sosiografiske bildet ble i løpet av de kommende
årene stadig supplert av ytterligere sosiografiske verker som f.eks. Glitrende elendighet av Zoltán Szabó,
Uværshjørnet av Géza Féja, Den stumme revolusjon av Imre Kovács, Den største ungarske landsby av
József Darvas, Flyvesand og Bønder av Ferenc Erdei, for bare å nevne de viktigste. De fleste av dem var
utgitt innen en serie som ble kalt Ungarns oppdagelse og som ble redigert av György Sárközi. Til utgangen
av 1930-årene ble imidlertid den politiske situasjon innad i landet så vel som ute i verden i den grad forverret
at serien måtte innstilles. Men sosiografiske verker ble også utgitt senere, uregelmessig og på ulike forlag.
Deres største fortjeneste lå i at de ved å påpeke konkrete eksempler og autentiske fakta argumenterte
41 Säden susar. Sth.1938; Sangen om Hvedemarkerne. Kbh.1936; Song of the wheatfields. N.Y.1930; Lied von den
Weizenfeldern. Wien 1936. Av hans andre verker se: Der Wundermantel. Lpz.1938.
42 Der goldene Sarg. Budap.1964; The gold coffin. Budap.1964.
43 Jfr. i første rekke Borbándi, Gyula: Der ungarische Populismus. Mainz 1976; András, Emmerich: Entstehung und
Entwicklung der sogenannten Völkischen Bewegung in Ungarn (1920-1956). Wien 1974; Cohen, Asher: Le populisme
hongrois avant la deuxieme guerre mondiale. Paris 1975; Kiss, Gábor: Die Soziologie in Ungarn zwischen 1920-1945.
Wien 1971.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 367 -