UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — IX. Det selvstendige Ungarn
først og fremst innen marxismen, med ideer og tanker som sammen med dem som han tidligere hadde luftet
i de såkalte Blumtesene fra 1928, ble av det sovjetiske parti snart fordømt som farlige avvikelser. I sin bok
Lenin (Wien 1924) gjorde Lukács derfor et forsøk på å parere en del av denne alvorlige kritikk, men han ble
også senere og gjentatte ganger tvunget til selvkritikk og innrømmelser. Under sine år i Moskva var han
formelt knyttet til det russiske vitenskapsakademiets filosofiske seksjon. Han trakk seg i betydelig grad
tilbake fra det aktuelle politiske liv, og overlevde Moskva-prosessenes farlige tid ved å vie seg til
litteratursosiologiske studier. De fleste av disse essayer om bl.a. Goethe, Gottfried Keller, Balzac, Thomas
Mann og andre innen den tyske, franske og engelske borgerlige realisme ble senere samlet i A realizmus
problémái (‘realismens problemer’, Budap.1948). Et annet og vesentlig verk fra disse årene var monografien
Der junge Hegel.
Åndshistorie-skolen hadde sine tilhengere også blant vitenskapsmenn som hørte til ulike andre
forskningsgrener. Her skal i første rekke nevnes musikkhistorikeren Bence Szabolcsi (1899-1973),
etnografene István Györffy (1884-1939) og Lajos Kiss, geografen og statsmannen Pál Teleki (1879-1941).
Blant språkforskerne inntar Zoltán Gombocz, fra 1921 professor i ungarsk språkvitenskap ved
universitetetet i Budapest, en fremtredende plass. Foruten ungarsk språk omfattet hans forskning også de
finsk-ugriske og ural-altaiske språkene, især deres etymologi og fonetikk, samt beskrivende og historiske
lydlære. – János Melich (1872-1963) gjorde seg i første rekke bemerket som etymolog, mens Miklós Zsirai
(1892-1955), professor fra 1932, drev hovedsakelig med forskning innen fenno-ugristikken.
Tidens viktigste ideologiske-kulturelle forum som fullt ut var representativt for mellomkrigsårenes politiske
situasjon i landet, het Magyar Szemle (‘ungarsk revy’). Det var selveste legemliggjørelse av epoken Bethlen
som selv sto bak tidsskriftet. Det eksisterte i tidsrommet 1927-44 og ble først redigert av historikeren Gyula
Szekfű, senere av litteraturhistorikeren Sándor Eckhardt (1890-1969). Blant tidsskriftets faste medarbeidere
finner vi også litteraturhistorikeren János Horváth og kunsthistorikeren Tibor Gerevich (1882-1954).
De yngre vitenskapsmenn foretrakk imidlertid å publisere sine avhandlinger i Minerva (1922-40), et
litteraturhistorisk og filosofisk tidsskrift som distanserte seg fra den rådende konservatismen og
hungarosentrismen i åndslivet. Gjennom sine flittigste medarbeidere (Karl Kerényi, Antal Szerb, Gábor
Halász, Gyula Szekfü m.fl.) ble det snart regnet som det viktigste organ for den ungarske Geistesgeschichteskolen.
– I slutten av 1930-årene, spesielt i Telekis regjeringstid, oppsto det en liberal-konservativ bevegelse
som ble kalt “åndelig fedrelandsforsvar”. Den var primært rettet mot de indre og ytre krefter som kunne
oppfattes som en trusel mot det bestående politiske system, den var derfor både antitotalitær og
antifascistisk, men mobiliserte på et rent nasjonalt grunnlag også mot pangermanismen og panslavismen.
Disse idéer ble klarest forfektet av publisisten og historikeren Sándor Pethő (1885-1940).
Den borgerlig-liberale opposisjon som gjennom hele tidsrommet fikk innvalgt sine representanter i
nasjonalforsamlingen, og hvis fremste politiske ledere var Károly Rassay (1886-1958), Vilmos Vázsonyi
(1886-1965), Rusztem Vámbéry (1872-1948) og Vince Nagy (1886-1965), rådde over en rekke aviser til å
kunne forfekte sine synspunkter i, men de klarte likevel aldri å forene seg i en enhetlig bevegelse. Dens
viktigste ideologiske organ het Századunk (Vårt århundre’; 1924-39). – Heller ikke marxistene klarte å skape
en enhetlig front. Det meste av tiden hersket det et åpent motsetningsforhold mellom sosialdemokratene og
kommunistene. Førstnevnte ble etter visse kompromisser anerkjent som regimets legale opposisjon. Dette
var også ensbetydende med en konstant tilstedeværelse i parlamentet helt frem til landets tyske okkupasjon
19.mars 1944.
Sosialdemokratene ble fullt ut støttet også av fagbevegelsen, de representerte dermed en betydelig og
forholdsvis vel disiplinert politisk styrke som makthaverne rett og slett var nødt til å ta visse hensyn til, og
som kunne kjempe effektivt for arbeiderinteressene. Deres fremste ledere og ideologer var Károly Peyer
(1881-1956), Illés Mónus (1888-1944), Anna Kéthly (1889-1976), fra slutten av 1930-årene også Árpád
Szakasits og György Marosán. – Kommunistene derimot ble etter Horthys seier i 1919 tvunget inn i
illegaliteten som de bare klarte å bryte ut av for kortere perioder. Mange av partimedlemmene flyktet fra
landet. Partiet ble ytterligere svekket av indre sekteriske stridigheter, samt gjennom de ustanselige
politiaksjonene mot deres illegale celler og mer eller mindre legale dekkorganisa-sjoner. Alt i alt klarte de
bare å øve en minimal innflytelse på tidens politiske spill. Deres fremste ideologer og teoretikere oppholdt
seg i utlandet, de fleste av dem i Moskva, hvis skrifter nådde bare sporadisk inn i landet (György Lukács,
József Révai, Jenő Varga, Mátyás Rákosi, Imre Nagy, Zoltán Vas). Betydningen av dem som ledet det
illegale partiarbeidet hjemme i Ungarn, oppvurderes nå gradvis (János Kádár, Gyula Kállai, László Rajk,
István Szirmai – eller den først nylig rehabiliterte Pál Demény).
Også de ytterliggående høyregrupperingene som gjerne sto i nær tilknytning til Gömbös og/eller Imrédy,
hadde sine egne presseorganer og ideologer. Horthys såkalte “tanke fra Szeged” ble således i første rekke
videreutviklet på ungarsk rasegrunnlag av politikerne og publisistene István Milotay (1883-1963), György
Oláh (f.1902) og Ferenc Rajniss (1893-1946). De angrep de skiftende regjeringene fra høyre, var
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 363 -